Arme riddere

Seigt og uengasjerende om noble riddere og fagre jomfruer

FILM: En innrømmelse: Jeg har ikke lest Jan Guillous romaner om korsfareren Arn Magnusson. Mange andre har det, de er solgt i flere millioner eksemplarer. Men hvis du ikke er en av disse millionene, og lurer på om kjennskap til materien er påkrevd for å se filmen – slapp helt av. I den første filmen om Guillous noble helt blir publikum matet med teskjeer. «Arn – Tempelridderen» er så bombastisk og overtydelig fortalt, at det til tider minner om et melodrama fra den gang film var uten lyd.

Vi er i Vestre Götaland på slutten av 1100-tallet. Sverige som nasjon er et godt stykke unna, og småkongene kjemper innbitt seg i mellom. Her vokser Arn opp, en vilter guttunge som leker høyt og lavt og voldsomt.

Klosterliv

Han holder på å stryke med, men blir reddet fordi foreldrene ber intenst og lover vår herre at hvis han overlever, skal han vie sitt liv til Gud. Så guttungen blir sendt i kloster.

Foruten å lære seg å slåss av en tidligere korsfarer, lærer han seg engelsk. Det var visst det de snakket i svenske klostre den gangen, engelsk med Oxford-aksent.

Om det skyldes at engelske Simon Callow ikke er så stiv i svensk, eller om det er et ledd i den internasjonale lanseringen av filmen, vites ikke. Vel. Som tenåring reiser Arn tilbake til sin familie, men blir der ikke lenge. For tror du ikke unggutten forelsker seg i Cecilia, en fager møy med korngult, flommende hår. De to har det litt moro i den lyse, svenske sommernatten og klosterlivet venter på Arn nok en gang. Cecilia blir også stengt inne i guds hus, men med langt verre konsekvenser. For mens Arn reiser til Jerusalem for å beskytte den hellige by mot de vantro, minner Cecilias kloster mest om et kvinnefengsel, komplett med ei sadistisk bestyrerinne. En slik som tukter sine noviser med korset i den ene hånden og pisken i den andre. Og samtidig kjemper Arn og hans trosbrødre intenst for å stoppe et angrep fra Saladin og hans hær.

Uinteressant

Rett skal være rett. «Arn» byr på overbevisende omgivelser, flott kostymearbeid, i blant riktig fine bilder fra både Sverige, Skottland og Marokko, og et knippe greie kampscener. Så noe av rekordbudsjettet på 210 millioner SEK vises på lerretet. Men likevel sliter filmen. Hovedproblemet er at den rett og slett ikke engasjerer. Den er aldri direkte kjedelig, bare uinteressant og likegyldig mesteparten av tiden. Når verken Arn eller Cecilia går gjennom noen nevneverdig form for utvikling, uansett hvilke prøvelser og pinsler de må gjennom, er det ikke lett å engasjere seg i deres skjebner. Danske Peter Flinth, som er ansvarlig for den blytunge regien, behandler publikum omtrent som vi var idioter, og bruker alle virkemidler for å tromme gjennom det han har på hjertet. «Vet du hvem den mannen var?» blir det spurt på et punkt, når en av småskurkene introduseres. «Det var Edmund Ulvbane!», lyder svaret.

Og så dundrer det et dramatisk «ta-ta!» i åtte kanaler, minst. Unødvendig bruk av innklippsbilder, som mørke, drivende skyer for å fortelle oss at nå er det seriøse ting som holder på å skje, trekker heller ikke opp.

I likhet med musikken flyter historien seigt av gårde – i to timer og atten minutter.

Påfallende få av dem gjør noe som helst inntrykk. Når du har en historie om tapre riddere, store slag, blodig maktkamp, glødende sjalusi og brutal død, og det som gjør størst inntrykk er den sadistiske abbedissen (Bibi Andersson) en en bitte liten rolle, har man et problem. For å si det pent.