MANGFOLDIG: Arne Skouen (1913-2003) var høyst produktiv på mange fronter; som filmregissør, debattskaper og journalist. I tillegg dyrket han flere litterære sjangrer og utga både romaner, teaterstykker og erindringer. Foto: Tom Martinsen

Foto: Tom Martinsen / Dagbladet
MANGFOLDIG: Arne Skouen (1913-2003) var høyst produktiv på mange fronter; som filmregissør, debattskaper og journalist. I tillegg dyrket han flere litterære sjangrer og utga både romaner, teaterstykker og erindringer. Foto: Tom Martinsen Foto: Tom Martinsen / DagbladetVis mer

Arne Skouen var ustoppelig - også som forfatter

Filmregissøren og pressemannen utga 33 bøker.

Kommentar

I disse dager er det hundre år siden Arne Skouen (1913-2003) ble født. Hans rolle som filmregissør blir gtrundig belyst både med eget seminar og utgivelse av Gunnar Iversens bok «Visjon og virkelighet. Arne Skouen og filmen».

Men hva med Arne Skouen som forfatter? Bøkene hans er kommet litt i skyggen både av hans rolle som pressemann og filmregissør. Men han utga faktisk 33 bøker med stort og smått, verker av mange slag.

Arne Skouen hadde et omfattende forfatterskap bak seg. Allerede mens han gikk på gymnaset, skrev han som besatt. Han debuterte som 19-åring, med «Gymnasiast» (1932), fulgt opp av «Jeg er sjømann og sytten år» (1935) og «Norske gutter krysser ekvator» (1939), bygd på opplevelser under en tur til sjøs etter artium.

  Tvilsom tegner
Da jeg i 1998 viste Skouen et eksemplar jeg hadde fått tak i av «Gymnasiast», utbrøt han: «Ja, hø hø, se på den. Det var Damsleth som tegnet omslaget, han ble jo nazist, han, vet du». Så signerte han boka og skrev: «Nei, så rart det var å se deg igjen etter 66 år, sa Arne Skouen.»

Omslaget kunne nesten vært en verveplakat for en arisk ungdom, men hvem visste hva som skulle komme, og at den geniale designeren Harald Damsleth skulle havne på feil side?

Artikkelen fortsetter under annonsen

Skouen skrev sin første voksenroman i 1937, «Nå skulle Ruth ha sett meg», han vant en nordisk konkurranse med den omstridte sjømannsromanen «Fest i Port Galets» (1947), han skrev «Gategutter» (1948), inspirert av oppveksten på Grünerløkka i Oslo. Den ble også hans første film.

Pappa-bøkene
På 1960-tallet utga han de humoristiske «Pappa tar gull» (1962), som også ble film, «Pappas dans» (1964) og «Pappa blir voksen» (1966). Til slutt skrev han to kriminalromaner under pseudonymet Axel Barre,«Alle elsket enken» (1970) og «Farlig weekend» (1971). Hans favorittkrim var for øvrig Mika Waltaris «Hvem myrdet fru Kroll?» (1939). Som hans kollega Axel Kielland skrev om ham i 1955:

«...mens vi andre snakket oss hese om de utmerkede romanene vi skulle skrive en gang i neste uke, gikk han i taushet bort og skrev dem.»

Skrev for scenen
En side av sitt forfatterskap Arne Skouen gjerne skulle ha utviklet, var dramatikken. Han fikk ros for replikkene i romanene, og skrev sitt første stykke «Ansikt til ansikt» (1939). Deretter fulgte «Barn av solen» (1941), en ordveksling i kjapp Oslo-stil, som vakte debatt for sin skildring av tidas ungdom.

Mer alvorlig ble det da han fikk satt opp «Gullstolen» (1942), med handling hentet fra et boksemiljø. Kampen mellom en ung drømmer og en dreven råtass hadde klare referanser til tyskernes okkupasjon. Stykket ble forbudt allerede under generalprøven.

Kynisme i pressen
Konflikten ble den direkte årsaken til at Skouen flyktet til Sverige. Miljøet i Stockholm blir scenen for hans neste stykke, «Leirplassen» (1950). Han dramatiserte romanen «Pappa tar gull» i 1963 og skriver om krigsprofittører i «Tusen kyss fra Bagdad» (1970).

De viktigste og mest kritikerroste, dramatiske arbeidene var likevel «Ballerina» (1976) og «Bess» (1983). «Ballerina» er et sterkt drama om en kriserammet familie med en psykisk utviklingshemmet datter. «Bess» er hentet fra et kynisk pressemiljø, der jakten på sensasjoner fører til overgrep mot enkeltmennesker.

Om Sigrid Undset
«Gullstolen » var ikke det eneste produktet av Arne Skouens krigsopplevelser. Som Bjørn Stallare smuglet han ut brev fra det okkuperte Norge, rapporter som ble trykt under tittelen «66 skinnbrev fra Norge» (1943). I 1981 skrev Skouen den boka han selv satte størst pris på, «Sigrid Undset skriver hjem», om den norske forfatteren i New York i 1944/1945.

Skouen fortalte meg for øvrig at en svensk regissør gjerne ville sette opp «Gullstolen» i Stockholm under krigen. Men han sa nei. Regissøren var ung og ukjent. Han het Ingmar Bergman.

Husket alt
Arne Skouen var en hukommelsesmaskin, og det skulle bare mangle at han ikke en dag skrev sin selvbiografi. Han hadde skrevet erindringsboka «Sir Williams bohemer» (1972) om sitt opphold i Frankrike etter andre verdenskrig. Men når kom den store oppsummeringen?

Jeg spurte ham om dette da jeg gjorde et portrett med ham i 1983, og svaret lød: «Jeg synes tanken på noe slikt blir mer og mer umulig. Det sies at man skylder de døde sannhet, de levende hensyn. Jeg synes heller det er omvendt.»

Så brøt han over i en herlig historie om Aksel Sandemose, som han luksuriøst nok ikke tok med da han avsluttet sitt virke i Dagbladet og utga hovedverket «En journalists erindringer» (1995). Derimot tok han med et par sider om Oscar Mathisen og hans ulykkelige skjebne, som jeg fikk lirket ut av ham en gang jeg spurte. Pluss oseaner av opplevelser som burde være pensum for enhver journalist.

Ytringene
Heldigvis lot han seg lokke til å skildre «hele dette galleriet av mennesker knyttet til Akersgata som passerer revy over netthinnen». Omtalt med entusiasme, men også vemod. Som han skriver i forordet: «...jeg kvekker over saker jeg øyeblikkelig må ta opp på morgenkonferansen nedi avisen om en times tid, inntil jeg — for å sitere Olaf Bull — griper vissen om en drøm. Jeg skal jo ikke i avisen mere.»

Arne Skouens debattbøker «Rettferd for de handicappede» (1966) og «De veldedige politikerne» (1969) vakte stor oppsikt og debatt. Sin jobb som samfunnsrefser fortsatte han i Dagbladet. I 12 år, fra 1971 til 1983, skrev han sine daglige ytringer, også fulle av historier og anekdoter. Mange er samlet i «Ytringer» (1973), «Nye Ytringer» (1976) og «Flere ytringer» (1980).

Hans nøye tilmålte prosastykker er forbilledlige i sin knapphet og pregnans. Glemt er han ikke, jeg sukker selv i et visst vemod over dedikasjonen i erindringsboka: «Fredrik; måtte du få like lykkelige erindringer fra årene i avis, som Arne Skouen».

Arne Skouen var ustoppelig - også som forfatter