Arnold Juklerød tilbake på Gaustad

ARNOLD JUKLERØD VILLE smilt og vært glad om han hadde fått opplevd det store som i dag skjer på Gaustad sykehus, der han i så mange år førte sin ensomme kamp på liv og død mot psykiatriens maktovergrep. For i dag avdukes en byste av den gamle skytebasen på det selvsamme sted han ble fratatt alt, til slutt også livet, og noen vil kanskje snakke om Juklerøds hevn. Hevn var imidlertid det siste Arnold Juklerød tenkte på. Det han ville oppnå, var sannhet og rettferdighet. Det har det aldri vært for mye av, verken på Gaustad eller i kretser der våre fremste psykiatere dominerte. Og Juklerød kunne vist, ved mange og selvopplevde eksempler, at våre dagers psykologer og psykiatere slett ikke representerer noe nytt når de mot angivelig kompensasjon skriver den diagnose som måtte høve best: Den 15. juni 1987 forelå en rettspsykiatrisk erklæring undertegnet av de to rettsoppnevnte psykiaterne Karl-Ewert Hornemann og Njål Madland. Den konkluderte med at de ikke hadde påvist holdepunkter for at «observanden» (Juklerød) var alvorlig sinnssyk i tiden før observasjonstida begynte i mars 1985. Dette bekreftet Hornemann både skriftlig og muntlig i to vitners nærvær da han besøkte Juklerød på Gaustad 3. mars 1988.

DENNE RETTSPPSYKIATRISKE erklæringen ble ikke godkjent av Rettsmedisinsk kommisjon, som sendte den tilbake til de to sakkyndige. Et drøyt år seinere forelå deres nye opus; en rettspsykiatrisk erklæring datert 20. juni 1988, der det går fram at de «har funnet sikre positive holdepunkter for at observanden var alvorlig sinnssyk i tiden før observasjonsstiden begynte i mars 1985». Denne erklæringen ble godkjent av Rettsmedisinsk kommisjon. Motivene for denne lite ærerike helomvending var så åpenbart å redde skinnet til overlege og professor Nils Adolf Retterstøl og hans stab på Gaustad som ved to anledninger hadde tvangsinnlagt Juklerød. Han hadde aldri vist sykdomstegn og hadde aldri truet eller skadet noe menneske. Det han hadde gjort, var å bli valgt til å lede foreldreaksjonen mot nedleggelse av Holtane skole i Kragerø der hans yngste datter skulle begynne. Under dette arbeidet oppdaget anleggsarbeideren flere åpenbare lovbrudd og at departementet førte lokale myndigheter, så vel som Stortinget bak lyset. Han skaffet seg skrivemaskin og påpekte det lovstridige i flere harmdirrende innlegg i lokalavisa. Dette skjedde samtidig med at han fikk sitt hjem ekspropriert på grunn av veiutbygging. Han måtte bygge nytt hus. Han jobbet natt og dag og var veldig sliten. En sein nattetime han satt og slo bokstav etter bokstav på maskinen, syntes han at konas mas ble for mye. Han løftet henne opp og satte henne på trappa utenfor. Hun dro til distriktslegen, en mann med åpenbare alkoholproblemer, og fikk også deres eldste sønn til å skrive under på en begjæring om tvangsinnleggelse.

Artikkelen fortsetter under annonsen

SLIK HAVNET Arnold Juklerød på Gaustad 18. mars 1972, der han ble undersøkt av professor Ørnulf Ødegaard, mannen som i 1948 fastslo at Knut Hamsun ble paranoid i 1898, samme år som han skrev «Victoria». Juklerød fikk samme diagnose som dikteren: «paranoisk sinnslidelse» og merkelappen varig svekkede sjelsevner. Juklerød ble tvangsmedisinert med preparatene Trilafon, Akineton og Peragit. Han har beskrevet virkningene som forferdelige, med sterke kramper og lammelser. Medisineringen fortsatte til han 14. juni plutselig ble utskrevet fordi han angivelig var «noe bedret». Selv fortalte han at han aldri hadde vært i så elendig form, med skjelvinger og spasmer. Men allerede dagen etter var han tilbake på jobb som forskalingssnekker i Ingeniørbygg. Han dro på anlegg i Ulvik, der de trengte en skytebas. Firmaet kontaktet Gaustad som sa det var helt i orden at mannen de karakteriserte som alvorlig sinnslidende skulle håndtere dynamitt, og han fikk sitt sprengningssertifikat. Dette ble inndratt et år seinere etter ordre fra sjefspsykolog Paul Jan Brudal på Gaustad. Han var blitt kontaktet av Juklerøds da fraseparerte kone på grunn av brev mannen hadde skrevet fra Ulvik. Juklerød var, i hvert fall på den tida, ingen ordets mester. Hans referanseramme var Bibelen, og han innrømmet at han kunne uttrykke seg noe «gammeltestamentlig», en ordbruk i hvertfall ekskona fant truende. Da han 8. mars 1974 reiste over fjellet for å treffe sin datter for første gang på to og et halvt år, hadde han med seg fargeblyanter, frukt og fjellsmør fra Røldal. Han hadde skrevet og sagt når han skulle komme. De som tok mot ham var to lensmannsbetjenter utenfor huset han hadde bygget. De fortalte at han var blitt fratatt samværsretten, tok fra ham gavene og kjørte ham i arresten. Dagen etter var han på Gaustad, der sjefen sjøl tok imot. Nils Adolf Retterstøl konstaterte at Juklerød led av «paranoia kverulantis». Denne ytterst sjeldne diagnosener selvoppfyllende: Protesterer den diagnostiserte, og argumenterer mot, er det bare et nytt bevis på at diagnosen er riktig.Den 9. mars 1974 ble skytebas Arnold Juklerød båret inn på sykehusets avdeling for de dårligste pasientene, G-mann, og plassert sammen med 43 svært syke pasienter. Ingen pleier turde gå inn på avdelingen aleine. Her var Juklerød fanget i 1119 døgn med brev- besøks- og utgangsforbud. Flere ganger ble han slått til blods uten selv å yte motstand. Med ujevne mellomrom ble han framstilt for Retterstøl og det øvrige medisinske personalet. De måtte konstatere at deres behandling ikke virket. Han hadde ikke latt seg knekke.

JEG FIKK HØRE historien fra hans egen munn like etter at han slapp ut for siste gang. Han viste meg bilder han hadde tatt på G-mann. Jeg sa de kunne fått en gris til å rødme. Han lo. I flere døgn hørte jeg hva han fortalte. Jeg kom etter hvert til den slutning at mannen ikke var gal. Jeg ringte Retterstøl, som på sin vennlige måte sa at dette slett ikke var noe å skrive om, og om jeg gjorde det, ville det være ødeleggende for pasienten. Da vennligheten ikke førte fram, truet han. Retterstøl forsøkte - forgjeves - å få sjefredaktøren til å stoppe meg. Han forsøkte - igjen forgjeves - å få departementet til å legge lokk på saken. Det ble skrevet ganske mye. Juklerød ble en offentlig person, og sykehuset turde å ikke mishandle ham på samme måte som tidligere.

ET ÅR FØR HAN DØDE, fikk Juklerød oppleve at de sentrale skolemyndigheter innrømmet å ha nedlagt Holtane skole på ulovlig vis. Selv ikke da opphevet sykehuset sine diagnoser. For Gaustad-ledelsen ble Juklerød en pest og en plage der han drev sin høylytte plakatkrig. De forsøkte å tvinge ham bort, men nektet å oppheve diagnosen som sa at han var farlig sinnssyk. Med en slik klistrelapp hadde ikke Juklerød noe utenfor portene å gjøre. De tok fra ham seng og telt midtvinters, endog brillene tok de. Men de fikk ham aldri til å oppføre seg som en gal.Heldigvis er ikke Gaustad lenger hva Gaustad var. Ikke minst den åpenhjertige omtalen av Juklerød-saken i jubileumsboka «Asylet. Gaustad sykehus 150 år» viser en ny tid. Kanskje det derfor er håp om at bysten av Juklerød kan få en varig plassering på sykehuset.