Arsenal - Kjærlighet, 1 - 0?

Skal du se en eneste såkalt romantisk komedie i år, se «Tribunefeber». Den er morsom, klok, rørende og ja, romantisk - et fett glis av en film. Spørsmålet er: Kan kjærlighet til fotballaget Arsenal kombineres med kjærligheten til en kvinne?

Filmen er basert på boka ved samme navn, signert Nick Hornby. Tidligere har han skrevet om lidenskap for musikk. Han er en mann som kan sine besettelser, og hva bedre er: Han kommer under huden både på dem og på besettelsenes innehavere. Her heter mannen Paul. Halve livet har han levd og åndet for Arsenal. Endelig, etter 18 års smertefull kjærlighet, ser det ut til at laget skal betale tilbake ved å vinne serien. Men så er det Sarah, da.

LA DET VÆRE SAGT at enhver som noen gang har nært mer enn overflatisk interesse for det være seg musikk, sport eller frimerker, vil kjenne seg igjen i skildringen av begeistring, innlevelse, engstelse og ren sorg på objektets og egne vegne. Svært mange vil også vite hvordan det er å være forelsket i sin rake motsetning.

Helt naturlig for Paul (Colin Firth), en uvøren, menpopulær lærer, å sammenlikne Sarah (Ruth Gemmell) med Arsenals manager. Hun er nemlig like seriøs og striks som ham. Det skjønner ikke Sarah det døyt av. Den nye mannen i hennes liv må være temmelig åndsforlatt.

Men det er han jo ikke. Og det er her «Tribunefeber» hever seg over det store gross av romantikkfilmer. «Det er alltid en grunn til at du elsker det du elsker,» som Paul sier. For ham har Arsenal vært en sosial kanal til familie og venner. Arsenal har betydd liv og tilhørighet, fortelles det intelligent og morsomt på lerretet - nydelig og varmt spilt av Firth.

«TRIBUNEFEBER» har en medrivende ekthet i seg ned til minste detalj og i en mengde gode roller. De fleste vil kjenne igjen noen eller noe her. Ikke minst formidler den nødvendigheten av å iblant la seg begeistre - for folk eller fotball - eller helst begge deler.