Art Garfunkel

Meningsløs utgivelse fra vokalens Kenny G.

CD: Når en duo splittes, kan det være spennende å se hvem som klarer seg best aleine. Art Garfunkel var han som sang med på Paul Simons låter, og med unntak av den sødmefylte hiten «Bright Eyes» (1979) er han forblitt relativt anonym. Nå har han sikkert sett at Rod Stewart har hatt suksess med nyinnspillinger av evergreens, og tenkt: Det kan jeg gjøre også! Resultatet er et dørgende kjedelig album med standardlåter fra 20-tallet, signert Gershwin, Berlin, Rodgers & Hammerstein m.fl. Garfunkel har en behagelig stemme, men både han og musikerne er som maskiner. Arrangementene er flate og tolkningene skjemmes av klisjeer som ringlende bjeller, synth-strykere og lummer sax - farlig nær Ray Conniffs orkestrerte tolkninger. Ooops, duppet jeg av? Vel, om sovepiller er et alternativ, er Garfunkel tross alt både sunnere og billigere i lengden.