Artistisk hard core

Et hundretalls die hard-fans lagde røre midt foran scenen, ellers var det lite som tyda på en ordendtlig bråkete rockekonsert ute i idylliske Bendiksbukt. Siden så mange velger å stå eller sitte ute i ølserveringa, er det kanskje en idé å heve volumet en smule?

Jeg veit ikke om Refused er tradisjonelle sosialister. En del av hva som ble sagt fra scenen tyder på det, andre meldinger går nok i 'friere' retning. Men antikapitalister på sin hals, det skal ha for å være:

- Denne sangen handler om det skjønne faktum at mange faktisk fortsatt oppfatter kapitalismen som en forbrytelse!

Flinkiser

De er hårreisende flinke til å spille, og får full pott for samstemt nå-skal-alle-slenge-høyre-beinet-i-lufta-samtidig-grabbar! Kult, publikumet i denne sjangeren er ikke bortskjemt med denne typen innøvd sceneshow.

Men for meg blir de for flinke. Det vil si – de velger en presentasjonsform som stykker opp musikken så mye. For mye for meg, altså – som fortsatt ikke kan stå for Charlie Watts’ faste trommerytmer. For å illustrere:

Om Refused hadde spilt pop, ville de helt sikkert låte som Level 42. Hadde de spilt jazzrock, ville de kledd en fellesplakat med Mezzoforte. Disse banda hadde og har jo mange fans, så mine innvendinger blir derfor av mer privat karakter?

- Maksimalt!, mente en av deres aller største fans i Kongeriket. Da lar vi det vel bli med det.

Refused
Bendiksbukt, torsdag