PROGRESSIV: Hadia Tajik, her med Anette Trettebergstuen, varsler arveavgiftens gjenkomst.  Foto: Bjørn Langsem / Dagbladet  .
PROGRESSIV: Hadia Tajik, her med Anette Trettebergstuen, varsler arveavgiftens gjenkomst. Foto: Bjørn Langsem / Dagbladet .Vis mer

Arv til alle

Et samfunn uten arveavgift, er ikke drevet i tråd med sosialdemokratiske prinsipper.

Kommentar

Arveavgiften er igjen på dagsorden. Etter at regjeringen fjernet siste rest av arveavgiften i 2013, har det vært knyttet usikkerhet til om Arbeiderpartiet ville gå til valg på å gjeninnføre den.

Partiet er splittet mellom redselen for å tape om de går til valg på å innføre en upopulær skatt, og behovet for å forhindre økende ulikheter og ivareta idealet om at ingen skal begrenses av sin sosiale bakgrunn.

Hittil har Jonas Gahr Støre valgt å peke på skattens svakheter framfor å løfte fram dens progressive elementer.

Men nå avslører Hadia Tajik, på spørsmål fra Klassekampen, at partiet vil utarbeide en måte å skatte arv på. Det er positive takter fra partiet.

Til tross for at partitoppene trykket Thomas Piketty til sitt bryst, har det gitt få konsekvenser for partiets skattepolitikk.

Det burde være en selvfølge at venstresidas største parti i verdens mest sosialdemokratiske land, bør ønske en skatt på arv.

Skatter finansierer statens oppgaver og velferdsstaten, og det omfordeler ressurser fra dem som vinner i livets lotteri til de som har vært mindre heldige.

Men Ap har vært mer opptatt av det første enn det siste.

Einar Førde har oppsummert posisjonen godt: «Det å finna på lure avgifter som folk ikkje veit at dei betalar, det er ein fin del av politikarlivet. Avgift er noko av det finaste i eit demokrati. Avgift er sivilisasjon.»

Skal du finansiere statens oppgaver er avgifter gull verdt. Men sett fra et fordelingsperspektiv er de uheldige.

Avgifter, som momsen, faller disproporsjonalt på de med lave inntekter. Skatt på inntekt, eiendom, formue og arv, er derimot skatter som, i tillegg til å skaffe staten inntekter, kan legges på de med sterkest skuldrer.

Men her prioriterer sosialdemokratene å legge byrden på den verdiskapende virksomheten til folk flest, framfor å skattlegge rentenister og arvinger.

Forklaringen ligger i at Ap er et velgerfølsomt og maktsøkende parti. Da må du ta hensyn til at nordmenn ikke bare er egalitære, men også eierglade individualister. Og det å kunne gi våre oppstarte midler videre til barna, anses som den naturligste forlengelsen av et sunt foreldre-barn-forhold.

Men dette bør ikke være et trumfkort. Vi legger allerede begrensninger på hva foreldre kan gi barna sine. Posisjoner går heldigvis ikke lenger i arv. At alle skal starte ut med like muligheter, er et sentralt ideal for alle politiske partier. Likevel kan vi fortsatt overføre enorme materielle verdier.

Noen mener skatt på arv er en urimelig dobbeltskatt, men det er tøv. Moms er også en dobbeltskatt, uten at noen klager av den grunn.

Andre mener det er en urimelig inngripen i individets frihet. Men at det skal være verre å skatte noen etter døden enn hvert år de driver med verdiskapende virksomhet, henger ikke på greip.

Å motta arv er et gode, men et svært skjevfordelt ett. Et sosialdemokratisk parti bør heller ta til orde for å fordele arv jevnere, f.eks. gjennom en borgerarv-ordning, hvor alle unge i etableringsfasen blir gitt en betydelig sum.

Den kan finansieres av en solid arveavgift.

Det vil være i tråd med den sosialdemokratiske statsindividualismen vi bekjenner oss til her til lands, som setter individet før familien, og hvor politikken søker å frigjøre den enkelte fra begrensningene som følger av at vi kommer fra ulik bakgrunn.

Men da trenger vi et Ap som tør å flytte normene for hva vi har rett til å gjøre med det vi anser som vårt.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen! Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukas viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag.