GODE VENNER: Arve Solstad var en god venn av Kjell Aukrust. Her er de to under feiring av 80 års dagen til Alvdals store sønn 9. mars 2000. Oslo 9 mars 2000.
&nbsp;<span style="line-height: 1.5;">Foto: Aleksander Nordahl</span>
GODE VENNER: Arve Solstad var en god venn av Kjell Aukrust. Her er de to under feiring av 80 års dagen til Alvdals store sønn 9. mars 2000. Oslo 9 mars 2000.  Foto: Aleksander NordahlVis mer

Arve Solstad var alltid en dikternes venn

Tok initiativet til to litterære selskap.

Kommentar

I disse dager med minnetaler og vemod, er det grunn til å huske at Arve Solstad blant mye annet var en sterkt kulturinteressert mann. Han var en av de få som for eksempel fikk et nært forhold til tegnerne Gösta Hammarlund og Fredrik Stabel. Han visste hvor mye disse med sin makeløse humor betydde for Dagbladet.

Han så selvsagt at de to, i likhet med en annen nær venn, Kjell Aukrust, var diktere med gnist av genialitet. Solstad leste inn Stabels prosastykker på lydbok, og der kommer hans følsomhet for ordet til sin rett. Det er som å høre Claes Gill på sitt mest tilbakelente. Solstad var den som sørget for å få samlet tegninger av de mange som har beriket Dagbladets sider gjennom åra, fra Ragnvald Blix til Finn Graff. De ble hengt opp i korridorene i Akersgata som en påminnelse om at Dagbladet er en kulturavis.

Likeledes samlet han bøker skrevet av Dagbladets journalister. Han hadde gode kontakter i antikvariatverdenen og fikk tak i vanskelig tilgjengelige utgivelser. Alt, fra lettbente petiter til ambisiøse romaner, og selvsagt klassikere av Gunnar Larsen, Johan Borgen & Co. ble satt i hyller som ble spesialbestilt til formålet, populært kalt for «faenskapet».

Solstad var en fjern slektning av ruvende trøndere som Olav Duun og Kristofer Uppdal. Det går muntre fråsegn om den gangen Solstad som 21-åring besøkte den aldrende Uppdal. Solstad skrev begeistrede brev til Tarjei Vesaas, Johan Bojer og Johan Falkberget. Allerede som 18-åring oppsøkte han en av sine store helter, Herman Wildenvey. Solstad skrev at han gjerne ville møte ham. Bare kom, svarte Wildenvey. Hvoretter Solstad kastet seg på sykkelen og tråkket 60 mil sørover. De to tilbrakte en minneverdig dag sammen.

Midt på 1980-tallet var Solstad pådriver for Wildenvey-selskapet. Jeg ble satt til å skrive om begivenheten i Dagbladet. Jeg gikk i dikterens fotspor og endte opp på Hotel Wassilioff i Stavern. Historien ble utstyrt med en tegning av Hammarlund, og ble nydelig plassert. «Den var grei den,» sa Solstad om reportasjen. Det var sjeldne ord fra hans side. Da visste du at du hadde skrevet noe nær et mesterverk.

Rundt 15 år seinere ble jeg kalt inn igjen. Solstad ville lage et selskap til ære for dikteren Conrad Nicolai Schwach, som har skrevet noen av de mest frivole erindringene i norsk litteratur, om livet bak kulissene i wergelandstida. I 1992 hadde jeg gitt Solstad et eksemplar av den første, obskure utgaven av dette verket. Solstad var fyr og flamme. Selskapet kom i stand, med statutter, pjoltere (kalt «perial») og høytlesning av «Der Nordhavet bruser», Schwachs mest kjente dikt. Det ble noen vakre kvelder utav det, til og med en TV-opptreden, med Anne Lindmo. Den Solstad, sannelig var han også dikternes sjefredaktør.