PRISVINNER: Forfatter Vigdis Hjorth mottok Bokhandlerprisen på Litteraturhuset i Oslo tirsdag. Foto: Scanpix
PRISVINNER: Forfatter Vigdis Hjorth mottok Bokhandlerprisen på Litteraturhuset i Oslo tirsdag. Foto: ScanpixVis mer

Arvelig belastning

Vi må snakke mer om hva Vigdis Hjorths «Arv og miljø» egentlig handler om. 

Kommentar

Denne uka fikk Vigdis Hjorth Bokhandlerprisen for romanen «Arv og Miljø». Boka om Bergljot, som i et psykisk sammenbrudd plutselig husker at hun ble utsatt for overgrep av faren som barn. For henne er det en historie som må fortelles, som må diskuteres, forklares, forstås, men som blir møtt med taushet, avstand og fornektelse fra foreldre og søsken. Bergljot bryter med familien, har bare sporadisk kontakt med den ene søsteren sin, men en familiekrangel om hyttearv setter fyr på konflikten igjen.

Boka er nådeløs. Mot familien. Mot Bergljot selv.

Men mest av alt er den modig.

I flere måneder har debatten rast om virkelighetslitteratur. Spørsmålet om Bergljot er basert på Vigdis Hjorth selv, om familien i boka er basert på hennes egen familie, har gått som en dirrende rød tråd gjennom litteraturhøsten. Skal forfattere hemningsløst få lov til å dra sine nærmeste inn i fiksjonen? Hva med personvernet? Går det en grense et sted?

Det harde, banale, og svært forenklede svaret må nesten være at det ikke finnes noen grenser. Det er helt nødvendig at estetikken av og til trumfer etikken, selv om den dermed også kan få uskyldige ofre. For hvordan skal vi ellers kunne fortelle de styggeste, verste og viktigste historiene? Hvordan skal vi belyse de områdene av menneskesjela journalistikken ikke når fram til? Hvordan skal vi få fram de fortellingene vi nesten ikke har fantasi til å forestille oss engang?

«Arv og miljø» er en slik historie som ikke kunne blitt fortalt på en annen måte enn gjennom romanen. Den viser dynamikken mellom mennesker i møtet med tabuet, at det verste kan skje selv i de beste familier. Og den blottlegger de grelle konsekvensene av å skulle opprettholde fasaden for enhver pris.

Det er dét vi burde snakke om.

Hvor mange er det som lever i en slik tilværelse, med overgrepet dypt begravet under kjøttkakemiddager, julegaver og familiesammenkomster?

Er det mulig å fortsette med søndagslunsjen når resten av familien ikke vil tro på deg?

Samtidig er «Arv og miljø» også en allmenn bok. Overgrepet til side handler den om hvordan vi som familiemedlemmer behandler hverandre. Hvordan en krangel om arv kan rive bunnen ut av et godt familieforhold. Hvor slemme vi kan være mot hverandre, hvor egoistiske, grådige, kalde, jævlige vi av og til er mot dem som står oss nærmest.

Hytta er viktigere enn familien.

Det lille stikket, kamuflert som et kompliment.

Det er det nesten trivielt gjenkjennelige som gjør «Arv og miljø» så god.

Hvorfor skal kunsten være ren når virkeligheten er så skitten?