Arven etter beatkulturen

Det virker nesten utrolig at Sørlandet kan bli et siktepunkt mot vestkystkunsten i USA på 50-tallet, men ut fra dette regionale perspektivet har Gerd Hennum kommet med et originalt overblikk på den kaliforniske beatgenerasjonens billedkunstnere.

  • Utgangspunktet for Hennums bok - «På sporet av beat-bohemene» (Aschehoug) - er samlingen som den utvandrete norske legen Reidar Wennesland donerte til Agder distriktshøyskole og Katedralskolen i Kristiansand på slutten av 70-tallet. I hennes posthume portrett profileres en særegen menneskelig skjebne, hvor Wenneslands samler- og donatorvirksomhet fortoner seg like ukonvensjonell som de kunstnerskap han engasjerte seg i. Hans holdning til den fremmedartete kunsten i 50-åra fortoner seg mer enn fjern fra dagens pengeflyttere, som kanaliserer aksjehandelens skattefrie avkastninger over på et spekulativt kunstmarked eller som kapitalsikring i prestisjetunge signaturer.
  • Allerede i 1972 observerte Wennesland samme fenomen når han skrev: «Jeg bruker uttrykket nedlatenhet og forakt som møter kunstnerne inntil de slår gjennom; da ser man at pøbelen ligger nesegrus og er villig til å dyrke og betale i dyre dommer hva de tidligere spyttet på. Vi ser disse tendenser mere slående i dag enn noensinne før, kanskje fordi det er så mange «minusvarianter» som i dag er i stand til å tjene masse penger.» Selv kjøpte han - eller byttet mot legehonorarer - arbeider av kunstnere som for en stor del hadde undergrunnsstempel, og representerte den alternative beatkulturen fra North Beach i San Francisco.
  • Med markante unntak som installasjonskunstneren Ed Kienholz og maleren Richard Diebenkorn - som Wennesland fikk stjålet fra sitt hjem - kom USA-kunsten fra The Bay Area aldri i samme fokus som New Yorks trender. Først i 1995 ble beatgenerasjonens billedskapere viet en større mønstring i Whitneymuseet på Manhattan, og George Herms fra Wennesland-samlingen inngikk i «Sunshine & Noir» på Louisiana i fjor - et panorama over L.A.-miljøet og pionerprosjekt på europeisk jord.
  • Wennesland - som traff opprørere som Arne Ekeland og Rolf Nesch i sin studietid på 30-tallet - må ha sett at undergrunnens «funk art» representerte mer enn en stilistisk motpol til den toneangivende abstrakte ekspresjonismen. De kunstnerdrevne utstillingsstedene var også arnesteder for en alternativ kultur, som krysset grenser mellom kunstartene og utfordret ytringsfrihetens rammer. Det er innholdet i den viktige arven til Sørlandets læresteder.