Arven etter Blair

STORBRITANNIA: Hvilken dom vil buktalerdukken vi kaller historie felle over Tony Blairs utenrikspolitikk?

Når Tony Blair går av, la oss si i mai 2007, vil verdenspressen øyeblikkelig felle sin dom over den utenrikspolitiske arven han etterlater seg. Det virker som om statsministeren forbereder seg på dette øyeblikket ved å vurdere sin egen rolle selv. Dette har han gjort i en rekke store taler, først i foredraget om Storbritannia og Europa ved Senteret for europeiske studier i Europa i forrige måned, og deretter i en rekke av ikke mindre enn tre taler om utenrikspolitikk, hvorav to er holdt i løpet av de siste fjorten dagene, i London og i Canberra. Selv om disse talene munner ut i en agenda for framtiden, har de et sterkt retrospektivt, rettferdiggjørende og iblant til og med et elegisk element, kanskje sterkere enn Tony Blair selv er klar over.

DET ER selvfølgelig noe absurd ved slike umiddelbare domfellelser, eller i dette tilfellet, forhåndsbedømmelser. I slike øyeblikk siterer alltid eldre statsmenn av rang Zhou Enlais svar da han ble spurt om sitt syn på den franske revolusjonen: «Det er det litt for tidlig å uttale seg om». For å kunne felle en reflektert, varig dom over en historisk prestasjon, må vi vite konsekvensene den får, men disse konsekvensene (utilsiktede så vel som tilsiktede) kjenner vi kanskje ikke før det har gått tiår, til og med århundrer. Og jo større den historiske personen eller hendelsen er, desto lengre må tidsskalaen være (1989 endret vårt syn på 1789). Ikke at dette har hindret noen i å gjøre et forsøk, og det burde det heller ikke. For selv om noen ting (for eksempel konsekvenser) bare kan vurderes ordentlig fra avstand, blir andre (for eksempel motiver) ofte klarest synlige på nært hånd. Og dessuten er det jo morsomt å prøve seg.

SÅ LA OSS leke gjetteleken. Hvilken dom vil Historien, den gamle buktalerdukken, felle over Blairs utenrikspolitikk? Når Blair går av, vil han og regjeringen da ha sørget for å gi Storbritannia et bedre rykte og en bedre stilling i verden? Min egen foreløpige bedømmelse er at han fortjener at så er tilfelle, men jeg er ikke sikker på at det vil være det, og utelukkende av én grunn: Irak. Fjern Irak, og jeg tør påstå at Blair-regjeringens utenrikspolitikk vil få et overveldende positivt historisk vitensbyrd. Fjern Irak, så ville mange av dem som nå er sterkt fiendtlige eller skeptiske til britisk utenrikspolitikk, være mer eller mindre velvillig innstilt. Dette gjelder mange kontinentale europeere som fram til begynnelsen av Irak-krigen var temmelig imponert over Blairs Storbritannia. (I en fersk meningsmåling gjort av Mori, oppga 29 prosent av tyskerne «utenrikspolitikk» som en av grunnene til at de hadde et lite fordelaktig inntrykk av Storbritannia.) Dette gjelder mange muslimer, ikke minst britiske muslimer, som fram til 2003 ville ha berømmet Blair for en positiv tilnærming til multikulturalismen, fordi han har intervenert for å forsvare albanske muslimer mot kristne serbere i Kosovo og forsøkt å sikre en levedyktig stat for palestinerne. Det gjelder også kanadiere, australiere og liberale amerikanere som betraktet Blair nærmest som en helt fram til da.

DE KLOKE ORDENE som blir tillagt Zhou Enlai, forteller oss at vi burde vente og se hva som skjer i Irak. Men ut i fra tilstandene i landet nå, tre år etter, er sannsynligheten for at Irak skulle forbedre seg så drastisk at det får de mange hundre millionene av tidligere Blair-tilhengere til å skifte mening om invasjonen, er noe sånt som 0,001 prosent. Kanskje yter ikke disse tidligere tilhengerne Blair rettferdighet men, som statsministeren godt vet, politikk er urettferdig, fordi den handler så mye om hvordan noe tilsynelatende er og oppfattes.Irak-problemet overskygger og forgifter resten av Blairs utenrikspolitiske agenda. I den første av Blairs tre taler om utenrikspolitikk, holdt i Reuters London-hovedkvarter nylig, gjorde han en fin og visjonær redegjørelse for røttene til jihadterrorisme og måten den må håndteres på. I nyanse og dybde overgikk talen overlegent siste utgave av USAs nasjonale sikkerhetsstrategi. Men selvfølgelig måtte han føye til forsvaret for Irak.

DET TRAFF SEG så heldig at ordstyreren på møtet, en Blair-loyalist, lot Douglas Hurd, tidligere utenriksminister i Storbritannia, stille det siste spørsmålet fra publikum. ,Med største respekt for deg og din administrasjon,, begynte Lord Hurd, og man skjønte at han hadde en bredside. Han ga en kort, knusende kritikk av Irak-intervensjonen, som, sa han, har skapt terrorister som ikke eksisterte før. Synlig truffet av denne semantiske Exocet-raketten, og med skipet sterkt krengende, var statsministeren lite overbevisende i sitt svar. Ved å forsøke å rettferdiggjøre intervensjonen i Irak på samme måte som i talen om humanitær intervensjon, holdt i Chicago i 1999, nemlig ved å sidestille tilfellet Irak med den britiske deltakelsen i intervensjonene i Afghanistan, Sierra Leone og Kosovo, styrker han ikke Irak-krigens sak, han besudler bare de innovative, modige og berettigede intervensjonene som var Irak-krigens forløper.

MEN DET ER bare en del av skaden som er skjedd. Irak overskygger alt annet av britisk utenrikspolitikk, og store deler av denne politikken er beundringsverdig. Fra hans kamp for humanitær intervensjon til hans G8-fokus på klimaendringer og Afrika, fra hans støtte til økonomisk reform i Europa til hans bredere agenda for å møte utfordringene fra globaliseringen, så mye av det Tony Blair sier og forsøker å gjøre i utenrikspolitikken er både godt sagt og riktig. Du kan kanskje innvende, i Clintons stil, at praktisk handling er blitt gående og halte langt etter høytflygende retorikk, men det er en mindre rettmessig kritikk når det gjelder utenrikspolitikk enn innenrikspolitikk. For skal du virkelig utrette noe utenlands, må du kunne sette allierte og større internasjonale enheter, slik som EU, G8, WTO eller FN, i bevegelse, og det er sakte arbeid. Ja, jeg skulle ønske han hadde påtatt seg arbeidet med å bearbeide den euroskeptiske pressen og kjempet slaget for Europa i Storbritannia, men han har i hvert fall ikke brukt all sin tid, som Margaret Thatcher gjorde, på å forsøke å kjempe Storbritannias slag i Europa. Når støvet har lagt seg, tror jeg Storbritannias stilling i Europa vil være bedre enn den var i 1997. Det ville den også vært i resten av verden, hadde det ikke vært for Irak.

DET BRITISKE utenriksdepartementet har akkurat utarbeidet andre utgave av sin gjennomgåelse av Storbritannias internasjonale dagsorden, et arbeid departementet gjorde for første gang for tre år siden. Dette er ikke bare en klar analyse av verden vi lever i, men også en klartenkt og tiltalende redegjørelse for Storbritannias rolle i verden. I dette dokumentet, som i mange av Blairs taler, ser jeg ansiktet til et land jeg kan være stolt av; mer moderne, mer visjonært, mer internasjonalistisk, mer samvittighetsfullt enn for ti år siden. Hadde det bare ikke vært for Irak, som skjuler dette ansiktet som et svart slør. Oversatt av Lene K. Hoff Sitat: Politikk er urettferdig, fordi den handler så mye om hvordan noe tilsynelatende er og oppfattes.