Arven etter Darwin

Fins det noen forsker som har hatt større nedslagsfelt, og som samtidig er blitt mer misforstått enn Charles Darwin? Neppe. Og i forlengelsen av dette kan en reise i hans kjølvann si oss noe om vitenskapens stilling i dag? Kanskje.

I USA har bare noe over halvparten av befolkningen tro på darwinismen som forklaringsmodell, mens det også her i landet er forbausende mange som er negative eller likegyldige til den. Men Darwin - som for alvor lot oss smake av kunnskapens forbudte frukt - er på ingen måte død, som professor i biologi Dag O. Hessen understreker i boka «Det tapte paradis». «Darwinismen er ... en av de kunnskapspilarene som utgjør et kulturelt fundament,» som han sier - ikke minst i forhold til den farlige uvitenheten, det kunnskapsvakuum, som kan være alternativet. Det er således et underlig paradoks, dette at darwinismen står så svakt i dagens konservative USA - et samfunn som uten overdrivelse kan betegnes som sosialdarwinismens høyborg. Og som dessuten har fostret utallige skrudde utgrupper, i tillegg til mengder av mer uskyldige New Age-fenomener - eller som Hessen sier det: «... en hærskare av halvokkulte tebladspåere, sannsigere, astrologer, healere og terapeuter som næres godt av publikums uvitenhet.»

Arv og miljø

Forfatterens mål er å gjøre sitt eget fagfelt tilgjengelig, formodentlig for å utbedre eller foregripe den potensielle uvitenheten blant folk flest. Og han lykkes godt i sitt forsett, i den forstand at framstillingen faktisk er til å bli klok av. På den ene side er boka tilgjengelig uten å være overforenklet, i tillegg til at dens problemstillinger er blant vår tids viktigste samfunnsspørsmål. Her handler det om forholdet mellom arv og miljø, kultur versus natur, om artsmangfold, sosiobiologi og genteknologi. Blant annet. Men mest av alt handler det om verdien av nøkternhet og intellektuell redelighet, i et vitenskapelig landskap der grobunnen for passiviserende determinisme og politisk sosialt misbruk alltid er til stede. Hessen advarer med rette mot følgene av tendensiøs rase- og genforskning, og mot en altfor ukritisk tro på biologiens muligheter - samtidig som han understreker de fruktbare sidene ved sitt eget fagområde. Naturlig nok.

Essayistisk

Og man lytter gjerne til skriveføre forskere med selvkritiske perspektiver. Altfor ofte har debatten mellom humaniora og naturvitenskap blitt ført ved hjelp av ufruktbare skyttergravstaktikker. Den felles tilnærmingen man i dag aner framveksten av, i alle fall blant yngre intellektuelle, er slik sett udelt positiv. Det er jo dette som er de tilsynelatende normløse 1990-åras største styrke - at man står så velsignet fritt, ikke minst i forhold til den nære fortids dogmatiske blokktenkning. De som tror at dette har med verdimessig utglidning å gjøre, har neppe skjønt hva det dreier seg om. Det handler uansett om en spesiell type intellektuell åpenhet, som Dag O. Hessen kan stå som representant for her. «Det tapte paradis» er bygd opp rundt en reise forfatteren selv har foretatt i Darwins fotefar, og framstillingen veksler ubesværet mellom stemningsbeskrivelsen fra Sør-Amerika og Stillehavet, og faglige betraktninger i forlengelsen av det personlige. I essayistisk stil reflekteres det over Darwins betydning for vårt forhold til naturen og vitenskapen. Naturvitenskapen har som kjent fått skylden for mye av det som har gått galt i det moderne samfunn, og skepsisen mot darwinismen kan ses i lys av dette. Troen på fornuft og framskritt har forvitret, samtidig som vi paradoksalt nok konfronteres med problemer som bare kan takles nettopp ved hjelp av den utskjelte fornuften.

Ingen svar

Stilt overfor spørsmål knyttet til blant annet genteknologien er det sentralt å forstå hva slags materie man faktisk har å gjøre med. Når det, som Hessen forteller, finnes voksne mennesker som ikke er klar over at tomater er naturlige innehavere av gener, også før de eventuelt utsettes for genmodifisering - da forstår man at behovet for informasjon er prekært. Ikke slik å forstå at «Det tapte paradis» gir absolutte svar. Snarere tvert imot. «... ikke alle spørsmål har svar,» sier forfatteren selv. Men boka tilbyr likevel en bred forståelse av hva Darwins teorier har å si for vårt kollektive verdenssyn. Kanskje kan bøker som dette også bidra til å motvirke den naive og til dels kritikkløse naturromantikken man ser framveksten av i enkelte kretser. Kunnskapens frukt er ikke å forakte, selv når paradiset er tapt.