Arven etter holocaust

- Om jeg var redd? Jeg var vettskremt. Derfor tok det fem år før jeg begynte å arbeide med boka, og ti år å skrive den. Sier kanadiske Anne Michaels, prisbelønt og genierklært for sin første roman. Tema: holocaust.

Eller snarere - etter holocaust. Hvordan er det mulig å leve videre når ens aller nærmeste er myrdet? Hva gir den ene rett til å leve når de andre måtte dø? Hva skjer med den som vokser opp i «etterpå»?

Jakob, en sjuårig polsk-jødisk gutt, gjemmer seg i et hulrom i veggen den dagen nazistene kommer. De dreper foreldrene, og bortfører søsteren Bella.

«Den sprengte døren. Treverk revet av hengsler knaser som is under ropene. Uhørte lyder slitt fra min fars munn. Så stillhet. Mor hadde sittet og sydd en knapp i skjorten min. Hun oppbevarte knappene i en skål med skår i. Jeg hørte skålkanten snurre på gulvet. Jeg hørte spruten av knapper - små, hvite tenner.»

Jakob rømmer og løper blindt ut i skogen. Graver en grav som han sover i. Der blir han oppdaget av en gresk humanist og geolog, som redder ham. Det vil si, de redder hverandre.

Han skriker den eneste setningen han kan på flere språk: «Jeg skrek på polsk, tysk og jiddisch, slo de knyttede nevene mot brystet mitt: skitne jøde, skitne jøde, skitne jøde.»

Emosjonell arv

Anne Michaels utforsker den emosjonelle arven etter de overlevende fra Europas store tragedie. Romanen «Fugitive Pieces» har vunnet flere av de mest prestisjetunge litterære prisene i Canada, USA og Storbritannia, og kommer nå på norsk med tittelen «Som sand». Bokas suksess har vakt oppsikt av flere grunner: Den er skrevet av en poet, og er hennes første roman. Den har et vanskelig og trist tema som utallige forfattere har beskjeftiget seg med. Og den er skrevet i et poetisk og flyktig språk.

- Det tok meg lang tid å finne det riktige språket. Jeg ønsket meg en intensitet som fikk leseren til å komme nær materialet, slippe det innpå seg. Denne historien kunne blitt fortalt med et brutalt språk, men det ville få leseren til å vende seg fra det. Dessuten er det en illusjon at det stygge er mer sannferdig. Jeg ville skrive historien slik at den må leses sakte. Det medfører naturligvis en risiko. Men siden boka kom ut, er det nettopp det jeg har fått mest respons på: at når du leser den sakte, får du lyst til å begynne på nytt på siste side, sier Anne Michaels.

Språkets kraft

Hun er opptatt av språkets kraft til å huske. Og til å glemme: «Jeg kjente allerede språkets makt til å ødelegge, utelate, utviske. Men poesi er språkets evne til å gjenreise,» sier Jakob i boka.

- For Jakob er engelsk frigjørende, et språk uten minner. På andre språk lærte han at jøder ikke var mennesker. I Hellas møter han aktivister som skriver slagord på murvegger, og risikerer livet for en eneste bokstav. Språkets makt er enorm. Men som forfatter med et slikt materiale opplever man jo også språkets begrensninger. Noe er ganske enkelt usigelig.

Michaels sier selv at hun er en oversetters mareritt. Ordspillene og dobbeltbetydningene danser over sidene. Likevel er hun nå utgitt i 25 land. Neste år skal boka ut i Israel.

To ekteskap

«Som sand» er en bok i to deler. Første del forteller historien om Jakob, hans liv sammen med grekeren Athos først i Hellas, så i Canada. Om Jakobs to ekteskap, og om kjærlighetens evne til å gi håp, tross alt. Andre del handler om Ben, en yngre mann som kommer i kontakt med Jakob på slutten av dennes liv. Ben er vokst opp med foreldre som overlevde utryddelsen, men som aldri slipper taket i fortida. Barndommen tilbringer han i «dette kruttårnet av en leilighet», full av engstelse, tap og fortvilelse. «Hvem kan skille frykt fra kroppen? Mine foreldres fortid er i molekylene mine,» sier Ben i boka.

- Verken Ben eller Jakob opplever selv begivenhetene som former livene deres. Det er vanskelig å bearbeide traumer som ikke er ens egne. Derfor kan Jakob uttrykke glede når han finner en situasjon der han er ulykkelig for noe som er hans eget, som hendte ham selv, sier Michaels.

Vet for lite

- Mange etterkrigsbarn vet for lite om hva som hendte foreldrene deres. Foreldrene forsøker å beskytte dem med taushet, men det gjør bare saken vanskeligere. Mitt poeng er at en må forholde seg til fortida, og velge hvilket forhold en vil ha til den.

- Finnes det håp om å lege sårene?

- Å, absolutt! Jeg ville ikke utgitt boka hvis jeg ikke mente det var håp i fortellingen. Personene finner håp gjennom sin egen utvikling. Det er menneskelig å verne seg mot jødeutryddelsene, og å ønske å slippe å høre mer om dem. Mitt håp da jeg skrev denne boka, var at leseren ville våge seg inn i materien når hun fikk en hånd å holde i.

- Hva fikk deg til å gå inn i dette materialet?

- Researchen var uhyre smertefull, men den var verdt smerten. Vi har en tendens til å tro at vi vet alt om hvor grusomt det var, og at en god handling må være stor for å kunne møte slik ondskap. Jeg håper boka viser at godhet kan være en svært liten handling, et glass melk til en flyktning, et blikk i motsatt retning når noen prøvde å unnslippe. Det slo meg gjentatte ganger hvordan de overlevende snakket om at det minste øyeblikk av medfølelse forandret alt for dem.

Ikke selvbiografisk

Anne Michaels er forsiktig med å fortelle om sin egen families erfaringer fra krigen, til tross for at flere av hennes polske fars slektninger ble drept av nazistene. Hun er redd det private skal stå i veien, at hennes interesse for temaet skal defineres som selvbiografi.

- Dette er ikke min historie. Men både jeg og de fleste jeg kjenner, har fått oppveksten preget av holocaust. Jeg mener det er på tide å avvise tanken på at dette er en spesifikk jødisk arv. Jeg ser på utryddelsene som en sivilisasjonskatastrofe, sier Anne Michaels.