Arven etter Petersen

JAN PETERSEN: Dagbladets kommentator Per Arne Kalbakk skriver 15. mai at Jan Petersen var en god utenriksminister for sin tid, men at han ikke fikk jobben før hans tid var passert.

Omtalen av Jan Petersens innsats er slagordpreget, klisjeaktig og lite innsiktsfull. Ingen annen utenriksminister siden krigen har opplevd så mye internasjonal dramatikk på fire år som Jan Petersen: Terrorangrepet i New York 11. september, krigen mot Taliban og Al-Qaida i Afghanistan, en meget vanskelig diplomatisk prosess i FN om Irak, krigen som fulgte der, sterke rivninger i NATO, og dessuten tidenes største utvidelse av både EU og NATO. I tillegg kom tsunami- katastrofen.

Det finnes mange måter å gjøre utenriksministerjobben på. Noen ansetter flere kommunikasjonsrådgivere, lanserer grandiose papirstrategier som fort er glemt, overdriver sin egen innflytelse i verden, og forverrer transatlantiske konflikter fremfor å dempe dem. Jeg tør ikke tenke på konsekvensene dersom en slik utenriksminister hadde hatt ansvaret i 2001-2005.

Men heldigvis var det Jan Petersen. Han prioriterte politiske resultater og langsiktige norske interesser fremfor terningkast i Dagbladet. Petersen og Bondevik arbeidet hardt for å forsøke å forene hensynet til alle våre venner og allierte med behovet for en FN-rettet verdensorden. Deres diplomati rundt Irak-saken i FN og NATO er blitt beskrevet av historieprofessor og direktør i Nobelinstituttet Geir Lundestad som «mesterlig». I tillegg la vår regjering grunnlaget for Stoltenberg-regjeringens nordområdepolitikk, et faktum som regjeringen systematisk fortier.

Når Petersen tok opp betente spørsmål som Den internasjonale straffedomsstolen., dødsstraff, klimaendring, aspekter ved Midt-Østenpolitikken og kjernevåpennedrustning i FN-regi med Washington, ble han lyttet til. Uenigheten mellom Norge og USA var betydelig om disse sakene, men den fant sted mellom venner. Dette gjorde det mulig for Kjell Magne Bondevik å ta opp vanskelige saker ansikt til ansikt med president Bush. Jens Stoltenberg har ennå ikke satt sin fot i det hvite hus. Jeg undrer om han attpåtil er stolt av det.

Dagbladets journalist må gjerne være uenig i Jan Petersens politikk. Men selv langt inn i Arbeiderpartiet og Senterpartiet er det mange som forstår hvor mye som sto på spill for Norge, som verdsetter Jans engasjement, og anerkjenner hans innsats som transatlantisk brobygger og støttespiller for FN. Mange har grunn til å takke ham for innsatsen. For de som ennå ikke har gjort det, er dette et godt tidspunkt.