Arven etter So What!

DEN ØKTE KVALITETEN

og selvtilliten i norsk musikk de siste åra kan forklares på ulikt vis. Men nesten uansett hvordan man griper det an, vil man ikke komme utenom Oslo-klubbscenene So What! og Blå. Mens sistnevnte klubb holder hodet over vannet med støtte fra Kulturrådet, er det nå slutt på alternativ rock og beslektede musikkformer i kjelleren i Grensen, hvor So What! har holdt til siden åpningen i desember 1994.

SO WHAT! VAR i grunnen et håpløst konsertlokale - lavt under taket, dårlig luft og dårlig sikt hvis du ble stående på de bakre rekker. Men So What! gjorde sitt fysiske handikap til skamme. Klubben oppsto på ei tid hvor markedet i Oslo lå åpent for en klubb som tettet hullet mellom den lille rockebaren Last Train og den store rockescenen Rockefeller. Kombinert med en uredd og omfattende bookingfilosofi, maktet So What! på rekordtid å konstituere seg som en av hjørnesteinene i Oslos konserttilbud. Skulle du se fremadstormende engelske og amerikanske alternativband - og norske, for den saks skyld - var du bare nødt til å innfinne deg i det mørke kjellerlokalet.

HULLET SOM SO WHAT!

etterlater seg, vil på et vis fylles av allerede eksisterende scener i Oslo (John Dee, Café Mono, nyetablerte Parkteatret) og nye krefter med samme idealistiske og glødende musikkinteresserte holdning som Claes Olsen og hans kumpaner Rolv M. Mang-seth og Tom Kalstad.

Men arven etter So What! er ikke bare at man som Oslo-borger har kunnet velte seg i et konserttilbud som på gode uker matcher både London og New York. Arven ligger også i spin-off-produktene som har sprunget ut av miljøet rundt klubben, Øyafestivalen, plateselskapet Racing Junior og den omreisende talentkonkurransen Zoom. Det kanskje fremste arvegodset er likevel hvordan Claes Olsen & co - i likhet med Martin Revheim og jazzklubben Blå - tuppet en sidrumpa og stagnert norsk platebransje i ræva med sin idealistiske glød og misjonsiver, viktige verdier som lå klemt fast under alle permene med tv-reklamebudsjetter og ideer til fabrikkerte grupper. Nå vet storbransjen bedre. Å frekventere undergrunnen i ny og ne er blitt helt obligatorisk for dem. Det skal So What! ha en god del ære for.