Arven etter Willoch

Hvis jeg kort skal formulere det jeg i dag anser som den mest tidløse og aktuelle arven fra Willochs regjeringstid, må det være kampen mot at privilegerte grupper tar seg til rette på bekostning av menneskenes fellesskap.

Til grunn for dette sterke engasjementet ligger det to viktige overbevisninger: Den ene er påvirket av marxistisk historieforståelse og hevder at urett og for store forskjeller mellom samfunnsgrupper før eller siden vil lede til sosialt opprør eller uro.

Den andre er inspirert av en kristen eller sosial-etisk tradisjon, og betoner at det påhviler de ressurssterke og rike en særlig forpliktelse for å handle på en måte som ikke bryter ned fellesskapet. Eller som Edmund Burke uttrykker det: «Jeg kan ikke tenke meg noen frihet uten i forbindelse med redelighet og rettferdighet».

Kåre Willochs historiske rolle når det gjaldt å reversere sosialiseringsfremstøt og åpne for mer valgfrihet er vel kjent. Men studerer man argumentasjonen, legger man merke til at det ikke var motstanden mot statlig engasjement eller en overdreven tro på markedets fortreffelighet som lå til grunn fra Willochs side.

Argumentene som gikk igjen handlet om bukken som passet havresekken, sammenblanding av fagbevegelsens og fellesskapets interesser, ansamling av makt og innflytelse på få hender og svekkelse av den uavhengige folkevalgte styring og kontroll.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det han argumenterte mot var mektige gruppers monopolisering og potensielle misbruk av fellesskapets institusjoner og ressurser, ikke ideen om en sterk rolle for fellesskapet. I debatten om eiendomsretten, for eksempel, var Høyre ikke på linje med Fremskrittspartiet som syntes å mene at grunneiernes interesser alltid måtte gå foran fellesskapets.

De viktige oljepolitiske reformene på 1980-tallet uttrykker bedre enn noe hva denne arven betyr i praksis. Hadde vi ikke fått delingen av statsoljeselskapet og opprettelsen av statens direkte eierandeler gjennom SDØE, så ville store deler av felleskapets «oljerente» forblitt i Statoils organisasjon og ikke gått i statskassen som i dag.

I dag er det lett å glemme at det var mektige samfunnsinteresser som lenge søkte å stanse vår reform. I ettertid kan man trolig si at det måtte en Arbeiderparti- regjering til for at Norge skulle få et nasjonalt oljeselskap av betydning, mens det måtte en regjering ledet av Kåre Willoch til å for å hindre at Statoil fikk utvikle seg til en stat i staten.

Mindre kjent er det imidlertid, at også Oljefondet er en del av arven etter Willoch. Det regjeringsoppnevnte Skånland-utvalget hadde fått i oppdrag å utrede tanken om et «bufferfond», men frarådet dette: «Ut fra de holdninger vi kjenner både i det politiske miljø og generelt i befolkningen, er det vanskelig å tenke seg at hundretalls av milliarder blir plassert som fordringer i utlandet, samtidig som en står overfor udekkede behov innenlands».

Stilt overfor motstand fra Skånland og Finansdepartementet, ville de aller fleste regjeringer ha lagt tanken om et oljefond på is. Isteden ble den et nytt eksempel på Willochs reformvilje når det gjaldt å beskytte fellesskapets verdier mot nålevende generasjoners kortsiktighet.

Det skulle gå fem år til fondet ble opprettet, og ytterligere fem år til det ble tilført netto midler.

Det er riktig som mange påpeker, at Kåre Willoch i dag taler sterkere for palestinernes skjebne eller skatt på forurensende forbruk, enn han gjorde som statsminister. Men forklaringen er ikke at grunnsynet til Kåre Willoch er endret, snarere at vi har fått ny kunnskap.

«Arven etter Willoch» handler om å orientere seg i verden slik den er, og ikke slik vi ønsker at den skulle være. Det krever at vi hele tiden våger å stille spørsmålet på nytt:

Hvilke samfunnsgrupper er i ferd med å ta seg til rette på bekostning av menneskenes fellesskap? Hvilke utviklingstrekk er det som nå utfordrer balansen mellom institusjoner og grupper i samfunnet? Jeg vil trekke frem to:

Global oppvarming er en tikkende bombe som truer det globale fellesskapet. Flere og flere forskere advarer mot at vi kan være på vei mot «vippepunktet» som kan utløse dramatiske klimaendringer. Skal klimasjokket unngås er vi avhengige av å få med oss Kina, India og resten av den tredje verden på en ambisiøs avtale. Dette til tross for at det er vi i den rike verden som har tatt oss til rette ved å varme opp atmosfæren med ikke-fornybare ressurser. Så lenge vi i den rike verden nøler med å kutte våre utslipp av klimagasser så det monner, blir det umulig å få gjort noe med utslippene i utviklingslandene.

I perioden frem til 2050, må utslippene fra de rike landene kuttes til omtrent en tiendedel av nivået i dag. Det vil blant annet kreve en mangedobling av drivstoffprisene, kombinert med nye reguleringer.

Høyre kan ikke være tro mot sitt idegrunnlag, og samtidig inngå regjeringssamarbeid med et parti som i beste fall bagatelliserer klimatrusselen.

At programkomiteen i Fremskrittspartiet nå vil fjerne løftet om lavere bensinsavgifter, er forhåpentligvis et signal om bevegelse på den kanten.

Slik klimakonflikter truer det globale fellesskapet, kan fremvoksende rasisme og fremmedfiendtlighet true samhørigheten i de rike landene. Undersøkelser i flere europeiske land viser at det er en stor og voksende del av befolkningen som finner det akseptabelt å snakke nedsettende om muslimer, jøder og farvede.

Mange med annen hudfarve og tro, enn flertallet, rapporterer at de opplever mer hets og avvisning nå enn tidligere.

Dette i tillegg til utfordringen de har med å lære seg norsk, skaffe seg arbeid og utvikle personlige nettverk utenfor sitt kjente miljø av andre innvandrere.

Det er ikke til å undres at mange i minoritetsmiljøet reagerer på fremmedfiendtlighet og diskriminering ved voldelig atferd, tilbaketrekning fra storsamfunnet eller ved å drømme om å emigrere til Storbritannia eller Canada. I Svelvik kommune har Fremskrittspartiet en varaordfører som har fått gjennom at kommunen skal bli en «Rasismefri Sone».

«Vi vil være føre var», sa Børge Sandnes, som er politiker for Fremskrittspartiet. Ja, kanskje det er - når alt kommer til alt – essensen i arven etter Willoch: «Vær føre var».

Artikkelforfatteren er tidligere leder i Unge Høyre og var personlig rådgiver for Statsminister Kåre Willoch på 1980-tallet. Denne artikkelen bygger på en artikkel i et nylig utgitt «Debattskrift til Kåre Willoch.»