Arven fra Haag

For hundre år siden, 15. juni 1907, åpnet en stor internasjonal konferanse i Haag. Det var den andre konferansen av sitt slag, en «fredskonferanse» som ikke var innkalt etter en krig, men for å forebygge krig. Den første fant sted i 1899, og en tredje skulle gått av stabelen i 1915 eller 1916, men ble ikke noe av ettersom millioner av soldater på det tidspunkt var i ferd med å ta livet av hverandre på Europas slagmarker. For mange ble første verdenskrig beviset på at tidligere fredsarbeid hadde vært naivt og mislykket. Det er neppe en helt rettferdig dom.

For Norge var konferansen som åpnet to år etter unionsoppløsningen en anledning til å vise seg fram i en internasjonal offentlighet – til å skape et positivt omdømme. Utenriksminister Løvland sendte en tremannsdelegasjon med sekretær til den nederlandske byen, og ga den et nokså åpent mandat. Når mange i dag omtaler Norge som en «fredsnasjon», trekker de gjerne fram Fridtjof Nansen som foregangsmann i en nasjonal tradisjon. Et forskningsprosjekt ved «Forum for samtidshistorie» ved Universitetet i Oslo studerer nå denne mulige tradisjonen; hva består den i, og når kan vi si at den oppsto? Det er da rimelig å kaste et blikk tilbake også på dem som var i Haag for hundre år siden. Var Norge en fredsnasjon, måtte de vise det der.

Det var et umake trekløver som ankom Haag. Som delegasjonsleder hadde venstremannen Løvland valgt en høyremann, tidligere statsminister Francis Hagerup. Han var professor i rettsvitenskap, og ambassadør; det var nok status og kompetanse, ikke partipolitikk, som var avgjørende ved valget av ham. Hagerup skulle være Norges stemme i den viktigste debatten om en konvensjon som skulle forplikte stater til å løse konflikter på fredelig vis, men en annen norsk røst lot seg høre vel så ofte som hans. Christian Lous Lange, radikal venstremann og historiker, var sekretær for Nobelkomiteen og hadde utredet de fleste av kandidatene til Nobels fredspris siden 1901. Dermed hadde han inngående kjennskap til flere utenlandske delegater og til hele det internasjonale arbeidet for fred. Han var dessuten blant de yngste på konferansen, en sjarmerende mann under førti som både leste, skrev og snakket fransk og engelsk så godt at han lett kom med i de uformelle samtaler som fant sted. Norske fredsapostler kommer ikke langt uten å beherske flere språk.

Tredjemann i delegasjonen var skipsmekler Joachim Grieg, med rik erfaring fra utenriksfart og internasjonal skipsmekling. På konferanseprogrammet sto internasjonale regler for krigføring til havs. Skipsfarten var «vår ære og vår makt», og saken var av potensielt stor nasjonal økonomisk betydning. Utenriksdepartementet hadde gitt mer presise instrukser når det gjaldt dette punktet enn de øvrige. Det gjaldt å skape klare regler for nøytrale lands skipsfart, fortrinnsvis regler som ga stor frihet til å frakte varer – også til mottakere i krigførende land – og som samtidig kunne gi internasjonal rettslig beskyttelse av redernes eiendom og mannskap. Hvorfor skulle man ikke kunne tjene penger på å være nøytral?

Den andre Haag-konferansen varte til 18. oktober og tok dermed like lang tid som et studiesemester ved et universitet. Sammenlikningen er ikke tilfeldig – det som foregikk i kommisjoner og komiteer var ikke så ulikt det som bedrives av forskere og studenter: Man skulle analysere rettslige og politiske problemstillinger prinsipielt og med hensyn til motstridende interesser. På dette grunnlaget skulle man konkludere med nye regler og organisering av internasjonal domsmyndighet. Forarbeidet var imidlertid mangelfullt, programmet var «holdt i svævende og almindelige uttryk», som Hagerup bemerket i brev hjem til UD, og da man skrev 18. oktober var konklusjonene så som så. Dermed kunne konferansen bli kritisert fra to kanter på en gang, dels fra dem som så på «fred» som en litt latterlig utopi, dels av rene pasifister og andre radikale som vanskelig lar seg tilfredsstille. Men delegatene selv lærte mye av sitt internasjonale «studiesemester», og brakte lærdommen videre til hjemlige politiske miljø, transnasjonale fredsorganisasjoner og akademikernettverk. For Christian Lange, senere utenriksminister Halvard Langes far, ble Haag-konferansen et springbrett for en internasjonal karriere. I 1921 fikk han selv Nobels fredspris.

Vi kan gjerne snakke om en «fredstradisjon», men den bør neppe betraktes som spesielt norsk. Tradisjonen er mangfoldig og grenseoverskridende. De tre delegatene i Haag i 1907 opererte da heller ikke med en felles linje. Særlig tenkte Lange og Hagerup forskjellig. Ifølge instruksen hjemmefra skulle de «støtte ethvert arbeide» for å gjøre internasjonale voldgiftstraktater mer omfattende og forpliktende. Dette var Lange godt fornøyd med. Voldgiftsspørsmålet var konferansens hovedsak, og han ville selv bidra til å drive saken fram. Han visste imidlertid at Hagerup ikke delte hans begeistring. Juristen var sterkt opptatt av prinsippet om staters rettslige likestilling, og forslag fra britisk og amerikansk hold pekte mot forskjellsbehandling av stormakter og småstater når det gjaldt utnevnelse av dommere til en internasjonal domstol. Skulle man «støtte ethvert arbeide», måtte det gjelde også dette, og det ville Hagerup nødig. Lange gikk da til det som i ettertid må ses som et noe uvanlig skritt, nemlig å offentliggjøre dette punktet i et fortrolig mandat. Og han gikk videre, dels ved å si at Norge ikke bare ville støtte ethvert arbeide for voldgiftssaken, men også kunne tenke seg å ta ledelsen i det, dels ved å gå inn for at en neste Haag-konferanse burde bli forberedt av en internasjonal komité uten å forutsette at alle småstater ble representert. Hagerup gjorde i flere brev sitt beste for å overbevise utenriksministeren om det fornuftige i en langt mer tilbakeholdende norsk linje. Den fjortende august svarte Løvland at saken «sætter mig graa haar, forsaavidt jeg har stof til det». På den ene side mente han, som Lange, at det største framskritt i internasjonal politikk ville være å få «et fast internasjonalt parlament». På den annen side så han det fornuftige i Hagerups innvendinger. Når det kom til stemmegivning hadde Hagerup vunnet fram.

Til tross for til dels fundamentale meningsforskjeller fortsatte Hagerup og Lange et samarbeid som norske eksperter på internasjonal rett og politikk helt til Hagerup døde i 1921. Lange og Hagerup bidro hver på sin måte til et godt norsk omdømme. Kanskje er nettopp dette et viktig trekk ved «fredstradisjonen» i norsk utenrikspolitikk, at den gir god plass til både radikale og moderate posisjoner. Men er dette spesielt norsk? Neppe. Tilsvarende tradisjoner finnes i flere andre småstater og i stormakter som Storbritannia og USA. Fredstanker tenkes mange steder. Under konferansen i Haag for hundre år siden ble de studert av representanter for 44 stater – mange av dem eksperter, som de norske. Dette var noe nytt, og det skjedde med høy grad av offentlighet. Arven fra Haag er siden forvaltet av Folkeforbundet, FN og andre internasjonale organisasjoner. En rekke nordmenn har gjort viktig innsats som forvaltere. Det kan ha gitt Norge godt omdømme, uten at dette var hensikten – og kanskje derfor.

«Kanskje er nettopp dette et viktig trekk ved «fredstradisjonen» i norsk utenrikspolitikk, at den gir god plass til både radikale og moderate posisjoner.»