Arvet en manual på infame bestialske drap fra sin mor

Ville at Tove Nilsen skulle bli krimforfatter.

Mora til Tove Nilsen har støttet henne som et lesende og skrivende menneske, helt siden hun sluttet skolen som 17-åring for å bli forfatter.

- Hun tilga meg aldri at jeg ikke ble en Unni Lindell, sier Tove Nilsen (snart 63) til Dagbladet.

Her kan du høre andre forfattere i Dagbladets Bokpod-serie.

Ble aldri krimdronning Om dette og en rekke andre hendelser i livet snakker hun om i denne Bokpoden, i et intervju med Hallgeir Opedal. At Tove Nilsen ikke ble krimforfatter, tok hun tungt.

- Hennes høyeste ønske var at jeg skulle bli krimdronning, som Unni Lindell og Kari Fossum.

- Min mor, Live Margrethe, døde i 2005, og etterlot seg oppskrifter der hun beskriver infame, spektakulære og bestialske drap. Hun trodde vel at jeg ikke hadde slike ideer, og mente vel at dette kunne hjelpe meg igang, sier hun - og forteller at hun neppe noen gang kommer til å bruke dem eller skrive krim.

- Men jeg kan gjerne lese krim, sier hun.

«Passasjersonater» Tove Nilsen er i gang med sin 33 bok, som er ventet ferdig i 2016 eller 2017.

- Tittelen på boka tror jeg blir «Passasjersonater», med undertittelen «Forsøk på å leve et lyst og alvorlig liv».

- Har bare skrevet noen sider, mine bøker handler ofte om en reise. Men jeg har ikke noe plott og jeg kan ikke si hvordan den ender, sier hun til Dagladet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Lorry og Bøler Tove Nilsen vokste opp i Oslo sentrum, og forteller at hun ofte ble med sin «munter-tørste» far på Lorry. Mens faren vokste opp i det hun beskriver som en «begersvingerfamilie», kom mora fra en religiøs avholdsfamilie, men ikke av den tunge, fanatiske typen.

- Da jeg var fem år flyttet vi til Bøler, i åttende etasje, sier Tove Nilsen som i bokpoden snakker om forholdet til sine foreldre, om deres kranglinger og store forskjeller som mennesker, om det å vokse opp som enebarn i drabantbyen.

Hun bestemte seg tidlig for å bli forfatter, og skrev sin første «bok» som 12 åring. Hun forteller at hun elsket å betrakte mennesker i det skjulte og omgivelsene fra vinduet i drabantbyblokka. Ikke minst det å kunne se ned på høye trær og se ting i andre perspektiver.

En dramatisk hendelse Da hun var midtveis i boka «Konge i snø» (2014), som bl.a. handler om faren, oppsto det en brann i huset som neste tok livet hans. Tove Nilsen forteller i bokpoden at han «døde, men sto opp igjen».

- Han var 91 år, og ble avskrevet av legene. Men han overlevde, og lever fremdeles, sier Nilsen.

Hun forteller at hun måtte revurdere denne fortellingen og bokutgivelsen. Men fant ut at dersom det skulle bli bok, måtte hun sperre seg inne hele sommeren og jobbe beinhardt for å få den ferdig.

Fremdeles opprørsk - Jeg ble syk. Var utrolig sliten etter alt som hadde skjedd og gikk på veggen. Måtte ta meg en lang pause etter dette, sier hun.

Tove Nilsen hadde et opprørsk sinn i ungdommen.

- Det er jeg ennå. Det er en hedersbetegnelse, men måten man skriver på, forandrer seg med åra. Men jeg skulle gjerne hatt ti gangeren den skrivetrøkket jeg hadde i ungdommen, deltatt mer i avisdebattene, sier hun.

Leserbrev-innrømmelse Tove Nilsen har hatt et forhold til Dagbladet som strekker seg lagt tilbake. Det begynte med leserbrev om kvinnesak og abort. I Bokpoden kommer hun med en innrømmelse.

- Jeg skrev innlegg, for og imot. Bruke mitt og kjæresten Lars' navn. Fikk 25 kroner for hvert leserbrev som sto på trykk.

Da hun var noen og tjue år og hadde utgitt to romaner, ble hun litteraturanmelder i Dagbladet.

Hun forteller i Bokpoden om en anmeldelse som hun virkelig angrer på, som vil forfølge henne hele livet. Om da hun fikk kjeft av synske Anna Elisabeth Westerlund og lot seg hypnotisere for å finne en dagbok hun ikke kunne finne. Og om den sterke trangen til å skrive, hele tida:

- Jeg kan ikke leve uten å skrive.