Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

AS bortkastede muligheter

Morsomme skuespillere til tross, er «Horrible Bosses 2» komedieekvivalenten av et trekk på skuldrene.

FILM: Charlie Day er en usedvanlig begavet komedieskuespiller. Det samme gjelder Jason Bateman og Jamie Foxx. Og med det riktige manuset er ikke Jason Sudeikis, Christoph Waltz og Chris Pine så dumme de heller. «Horrible Bosses 2» samler samtlige av disse, men i likhet med så mange andre amerikanske mainstreamkomedier synes filmen langt på vei uinteressert i å utnytte ensemblets talenter.

Plott forplikter For å lage en god kinokomedie er man avhengig av å balansere genuint morsomme opptrinn med en historie som er medrivende nok til at publikum aldri slås av tanken om at de heller kunne blitt hjemme og sett fire episoder av en god sitcom. Og dette har aldri vært mer presserende enn i en tid da man når som helst kan lete fram morsomme tv-serier og podcaster med Hollywoods fremste komikere.

I «Horrible Bosses 2» har hovedpersonene Nick, Kurt og Dale bestemt seg for å starte en bedrift som produserer bilvaskinspirerte dusjhoder. Dette fører dem i kontakt med den kyniske forretningsmannen Burt Hanson, og før de vet ordet av det har hans sosiopatiske sønn Rex involvert dem i en bisarr plan om å presse faren for penger. Derfra og ut er det i realiteten spenningsplottet som styrer filmen, mens komikken er henvist til passasjersetet.

Best med bloopers Det er naturligvis fullt mulig å kombinere spenning og humor, men når den humoristiske tonen konsekvent underminerer alvoret i plottet, ender man opp med en film som saboterer sitt eget potensial i begge ender. Det er mange morsomme øyeblikk i «Horrible Bosses 2», men samtidig er det hele så utpreget lettfordøyelig at det å ha sett filmen oppleves til forveksling likt det å ikke ha sett den.

Slik ofte er tilfelle i denne typen komedier er rulleteksten akkompagnert av bortklipte tagninger, og typisk nok er det først her den fulle rekkevidden av hovedrolleinnehavernes sjarm og vidd trer fram. Denne sekvensen fungerer dermed både som en frustrerende påminnelse om hva som kunne ha vært, og som en understreking av at dette prosjektet aldri siktet mot noe annet enn det store beige midtsjikt av halvglemte, likegyldige skuldertrekk som i dag utgjør den amerikanske mainstreamkomedien.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media