BLE 89 ÅR GAMMEL: Asbjørn Aarnes døde i forrige uke, etter et livslangt virke som professor, redaktør, forsker, forfatter og innspirerende kunnskapskilde for elever og kolleger. Foto: Hans Arne Vedlog/Dagbladet
BLE 89 ÅR GAMMEL: Asbjørn Aarnes døde i forrige uke, etter et livslangt virke som professor, redaktør, forsker, forfatter og innspirerende kunnskapskilde for elever og kolleger. Foto: Hans Arne Vedlog/DagbladetVis mer

Asbjørn Aarnes søkte visdom i poesien

Han var en kapasitet som vil bli dypt savnet.

I dag bisettes Asbjørn Aarnes. Med ham forsvinner et enestående arsenal av kunnskap og erfaring.

At dette usedvanlig aktive åndsmennesket ikke lenger er blant oss, synes forunderlig. Få mennesker har gitt meg et sterkere inntrykk av å skulle fortsette sitt virke inn i evigheten. Men nå skal han aldri mer ringe og nærmest rope inn i telefonen: «Ja, det er Asbjørn!».

Han var ustoppelig, til tross for at han i løpet av året ville rundet 90 år. Et forsøk på å oppsummere hans virksomhet, ville sprenge alle rammer. Han var professor i fransk, redaktør for bokserier, arrangør av seminarer, en katalysator for elever og kolleger, en førsteklasses formidler.

I sin tid fulgte jeg hans forelesninger i fransk litteratur, selv om jeg ikke studerte språket. Han fikk stoffet til å leve. Han mante fram bilder både av dikterne og det som gjorde deres verk verdifullt. Det klarer bare den som har trengt seg inn i kjernen.

Aarnes var fra Nordmøre, sønn av en tømmermester. Rett etter krigen oppsøkte han Universitetet i Oslo, hvor han ble hele sitt yrkesliv. Studiet av språket ble en undersøkelse av livet selv.

«Sproget er det hus vi bor i med vår tanke og vår fantasi. Det er en meget viktig bolig,» sa han i et intervju med Erik Egeland i Aftenposten i 1977. I diktekunsten fant han ordene i sin mest foredlede tilstand. I det samme intervjuet sier han: «I poesien rykkes vi ut av det ferdige og blir delaktig i forventning og tilblivelse.» For ham var det å lese poesi «å arbeide med sprogets gullgrube».

Denne virksomheten gjorde Aarnes til en klok mann. Poesien er en kilde til undring, til å forstå at «det er mer i skaperverket enn du kan mestre og bruke, noe du møter og føler slektskap med, og som blir til samtidig med deg».

Slik taler en ydmyk mann, men samtidig snakket han med autoritet, noe jeg fikk erfare de gangene jeg intervjuet ham. Aarnes gjorde stadig nye innsikter. Etter hvert ble han en ivrig formidler av humanismen hos filosofen Emmanuel Levinas.

Hans siste store løft ble ei bok om Olav Nygard, diktergeniet fra Modalen. Deretter slo den gamle riksmålsmannen om og skrev sine to siste bøker på nynorsk. Hans aller siste utgivelse var fjorårets «52 norske dikt ... forutan dågklar visse», der han reflekterer over dikt han har valgt ut til en fast spalte i Dag og Tid.

Når folk av Aarnes' kaliber forsvinner, fristes man til å sitere Olaf Bull, som skrev at «hele komplekser synker i havet» når et menneske dør. Jeg snakket med Aarnes om Olav Nygard, som dikterte dikt på dødsleiet.

Men Aarnes så ikke på disse diktene som dødsdikt, snarere tvert imot, han mente at Nygard vendte seg bort fra tanken på at det var slutt. Han sa det slik:

«Det er ikke ansikt til ansikt med døden at livet får mening. Det er når verden smiler, at den er sann.»