Foto: NTB Scanpix
Foto: NTB ScanpixVis mer

Asbjørnsen og Moe, modernisert

Folkeeventyret om «God dag, mann - Økseskaft!» ville trolig fått en litt annen språkdrakt hvis det hadde vært skrevet i dag.

Meninger

Det var en gang en mann som var både daglig leder og kommunikasjonansvarlig, selv om han var så tunghørt at han hverken kunne høre eller samle det noen sa til ham. Han hadde en hel rekke mellomledere og andre underordnede, og de brydde seg ikke hverken om mannen eller om regler og forpliktelser, men skaltet og valtet etter eget forgodtbefinnende, og avviste alle klager som de fikk på sine avgjørelser.

Da så ting begynte å komme offentligheten for øre, og media skulle komme og kreve svar; så henviste alle mellomlederne oppover i ansvarslinjen og lot den tunghørte mannen bli igjen alene og ta imot journalistene.

Mannen gikk nå der og stullet og stelte, og undret på hva journalisten ville spørre etter, og hva han skulle si når han kom.

«Jeg kan ta meg til å emne til noe,» sa han ved seg selv, «så spør han meg om det. Jeg får gi meg til å telgje på et økseskaft.
Så spør han meg hva det skal bli; så sier jeg: «Økseskaft.»

Så spør han meg hvor langt det skal være; så sier jeg: «Opp under denne kvisten.»

Artikkelen fortsetter under annonsen

Så spør han meg hvor ferja er henne; så sier jeg: «Jeg skulle tjærebre henne; hu ligger nedpå stranda og er sprukken i begge ender.»

Så spør han: «Hvor er den grå merra di henne?»
Så sier jeg: «Hu står på stallen følldiger.»

Så spør han: «Hvor er feet og sommerfjøset ditt henne?»
Så sier jeg: «Det er ikke langt unna; når du kommer opp bakken, så er du der straks.»

Dette synes han var godt og vel overlagt.

Da det led om en stund, kom journalisten, han var sikker nok; men fotografen hans hadde gått en annen vei om gjestgiveren, og der satt han og drakk enda.

«God dag, mann!» sa journalisten.

«Aller først vil jeg understreke at det viktigste for meg er at dette skal bli et økseskaft,» sa daglig leder.

«Jaså - -» sa journalisten. «Hvor langt er det til gjestgiveren?» spurte han.

«Vi ser at det kan finnes et forbedringspotensiale i forhold til våre rutiner, men jeg forholder meg til at det er opp under denne kvisten,» sa den kommunikasjonansvarlige og pekte et stykke opp på økseskaftemnet.

Journalisten ristet på hodet og glante stort på ham.  «Hvem er din administrativt overordnede?» spurte han.

«Nå er vi opptatt av å ha fokus på å se fremover og lære av feil fremfor å jakte på syndebukker, og i henhold til gjeldende retningslinjer og lovverk skulle jeg tjærebre henne,» sa mannen, «for hu ligger på stranda og er sprukken i forhold til begge ender.»

«Kanskje jeg heller burde snakke med ansvarlig seksjonssjef?»

«På grunn av taushetsplikt kan jeg i utgangspunktet ikke kommentere på enkeltsaker som er under behandling, men på generelt grunnlag kan jeg vise til det som står i vår skriftlige redegjørelse, om at vi har foretatt en helhetlig og individuell vurdering på bakgrunn av de relevante innhentende fakta i saken, og at vi på dette grunnlag har konkludert med at hun står på stallen og er følldiger,» sa den kommunikasjonsansvarlige; han syntes han svarte både godt og vel for seg.

«Å reis du til helvete, din tulling du er!» utbrøt journalisten.

«Jeg kjenner meg ikke igjen i en slik virkelighetsbeskrivelse, så denne anekdotiske påstanden må stå for din regning», sa mannen. «Men det er ikke langt unna: Når du kommer opp bakken, så er du der straks.»

Teksten er også publisert på forfatterens blogg. Originaltekst fra Asbjørnsen og Moes Norske folkeeventyr, via Projekt Runeberg (innskrevet og rettet av Kjell Nedrelid).