(Dagbladet): Hun husker førjulskveldene. Hun husker moren som satt i stua, seint utover natta, og laget julegaver. Dokkehus, med bittesmå møbler. Så nippet hun til gløgg, og duften av kanel og stjerneanis snek seg inn på soverommet der Åse skulle ha sovnet for lengst. Moren elsket å feire alt som kunne feires. Det gjør Åse Kleveland og.

- Noen syns det er rart at jeg har engler på juletreet mitt, jeg som ikke er religiøs.

Åse Kleveland troner i toppen av det gamle flytårnet på Fornebu. Her har hun kontoret sitt, med utsikt til alle himmelretninger, stearinlys og halvdøde fluer som har forvillet seg ut av vinterdvalen.

- Jeg har fire julestjerner i tårnet også, de passer godt her mellom himmel og jord. De er symboler, og det er vi selv som fyller symbolene med innhold. Jeg har nisser på juletreet, uten at jeg tror på nissen av den grunn. For meg er dette jul. Husk at de gamle romerne feiret lysets tilbakekomst med mandel i grøten, og bakte ur-pepperkaker flere hundre år før Jesus ble født.

Tro. Eller ikke.

Første gang Åse Kleveland hørte om Jesus, var hun åtte år. Hun kommer fra det hun kaller et a-religiøst hjem, nå hadde familien flyttet fra Stockholm til indre Sørlandet. Kristne sanger og bibelhistorie preget skoletimene, det var som spennende eventyr, og trosbekjennelsen og de ti bud sitter fortsatt spikret.

Da hun som fjortenåring skulle konfirmeres på Strømmen, sa moren: «Du bestemmer selv, men vil du ikke konfirmeres, skal du likevel få ny kåpe og et sølvsmykke. Så spørsmålet er: Tror du på gud, eller ikke?» Åse Kleveland ble raskt enig med seg selv at hun ikke trodde. Ikke konfirmerte hun seg heller.

- Det avgjørende skjedde da jeg var 18. På den tida opptrådte jeg mye utenlands, jeg var blant annet engasjert i en lang turné i Japan. Rektor ga meg et ultimatum, artistlivet eller skolegang. Vi hadde familieråd, og sangen vant. Forutsetningen var at jeg skulle ta artium i løpet av et par år, og at jeg ikke bare skulle jobbe, men også lære noe fra de stedene jeg besøkte.

Møte med fattigdom

Mor og datter dro til Roma. De dro til Teheran, Bangkok, Hong Kong, Japan og USA. Det mest skjellsettende var å komme til Bangkok og Hong Kong. For første gang møtte hun grenseløs fattigdom. Stanken som satte seg i nesa. Undertrykkelsen. Elendigheten.

- Det var enormt sterkt for en tenåring fra Lillestrøm, som ville forandre verden med sang. Jeg innså at en viktig grunn til at mennesker fant seg i å bli behandlet på denne måten, var religion og overtro. Så da jeg kom hjem, gikk jeg rett til presten på Lillestrøm og meldte meg ut av kirken. Det var en protest og et samvittighetsspørsmål. Nå hadde jeg sett hva religion kunne gjøre, og dette ville jeg ikke være med på.

Skudd for baugen

Flytårnet hennes er fylt med instrumenter. Her har Kleveland forberedt seg til tv-serien «Hver gang vi møtes», som starter opp igjen like over nyttår. Her forbereder hun sitt neste album. Hun har vært uforsiktig før, og sagt at det kommer. Men nå kan hun si med sikkerhet at det materialiserer seg i løpet av 2017. Innholdet derimot, nekter hun å snakke om.

Det er bare fire år siden hun bestemte seg for å begynne med musikk igjen, etter 35 år fylt med lederjobber og politikk. Det begynte med at Åse Kleveland fikk brystkreft i 2011. Hun som hadde trodd at hun hadde allverden med tid.

- Når du får deg et sånt skudd for baugen, begynner du å tenke. Fy søren, livet kan ta slutt før du vet ordet av det. Bruker jeg mine dager riktig? Legen min sa: «Det man gjør av lyst, er sunt». Spørsmålet ble: Hva har jeg lyst til?

Delte kultur og kirke

Hun hadde fryktelig lyst til å bli kulturminister da Gro Harlem Brundtland i 1990 ringte og spurte også. Hun sa ja. Ti minutter seinere ringte «Ukeslutt» og ville ha henne i studio for å kommentere valg av kulturminister. De hadde skjønt at det ikke ble henne, siden hun var utmeldt av statskirken, og kultur og kirke var jo samme departement. En slukkøret Kleveland ringte tilbake til Gro.

- Gro var fantastisk. «Jeg ringer deg tilbake om ti minutter», sa hun, og la på. Da hun ringte igjen, sa hun: «Gudmund tar kjerka».

Dermed var Kultur- og kirkedepartementet delt, og Åse Kleveland ble sittende som kulturminister i seks år.

- Hva syns du om dagens kulturpolitikk?

- Jeg skal ikke være den som gneldrer på sidelinja. Det har vært en fantastisk vekst og et løft i kulturlivet i Norge, dermed har vi desto mer å ta vare på. Det er vi ikke alltid like gode på, men alt trenger ikke handle om å gjøre noe nytt.

Høy smerteterskel

Hun serverer en grimase. Hun har skadet arm og skulder etter å ha falt ned trappa fra tårnet, dessuten silblødde det fra leggen da det skjedde, men Kleveland bandt et laken rundt, og gikk ikke til legen før neste morgen.

- Jeg er velsignet, og forbannet, med en høy smerteterskel. Det viser seg gang på gang at det ikke er så lurt.

Hun peker ut av vinduet. Like nedenfor lå en gang flyskolen hun gikk på. Åse Kleveland drømte om småflysertifikat, men lysten til å bli revyprimadonna i Stockholm, var større.

Hun tenner flere lys, og spenner bue fra sangkarrieren på 60- og 70-tallet og fram til i dag. Sier hun fremdeles tror på musikkens kraft, hun var tross alt tenåring på 60-tallet. Bob Dylan var en stor helt og nå er det femti år siden hun ga ut hans «A Hard Rain's A-Gonna Fall» på plate. Samme sang Patti Smith sang på Nobelprisutdelingen.

- Vi var sikre på at vi skulle forandre verden. I dag står individualismen sterkere, og blandingen av religion og politikk er stadig mer eksplosiv, langt mer komplisert.

Med innsvinget, grønn dressjakke og oppslått krage, serverer hun krumkaker, som venner har bakt, og går tilbake til jula.

- Jula har alt i seg til å være en samlende høytid. Den er en mosaikk av naturtro, religioner og kulturer. Lysets tilbakekomst. En takksigelsesfest med røtter i gammel, hedensk tid. Jula er ei tid for å vise raushet, særlig mot dem som trenger det mest.