Asgeir Borgemoen

Hvis du er eller har barn, er Asgeir Borgemoen garantert en viktig TV-personlighet for deg. Hvis ikke: les og lær, for slik vil dine framtidige barn, barnebarn, stebarn, nieser og nevøer ha sine helter.

Da Asgeir Borgemoen vokste opp, så hans framtidsplaner slik ut: travtrener, politimann, profesjonell trommeslager. Han havnet i NRK, og føler seg hjemme der, blant alle de andre drømmene og planene det aldri ble noe av.

- Jeg har vel egentlig aldri planlagt noe av det jeg har gjort, jeg prøver å gjøre det jeg har lyst til, sier rødtoppen.

En gang så han en som spilte didgeridoo, og syntes det var stilig.

- I mangel av en ekte didgeridoo prøvde jeg meg på en støvsuger, og det gikk overraskende bra, forteller han. Nå har han perfeksjonert seg på rør fra plaststøvsugere.

- De er overlegent best. Men det funker med stålrør også.

ASGEIR HAR BLODRØDT HÅR,

fippskjegg og snille øyne. Men er det nok til å sette unger over det ganske land i en tilstand av hoppende ekstase hver fredag mellom seks og halv sju?

- Håret? Vet du, jeg har minst tjue forskjellige kjemikalier oppi der. Det er rart at det ikke bare detter av, egentlig. Men det er vel neppe håret som gjør at ungene ser på «Fritt fram». Håper ikke det, i hvert fall.

- Hva er det da?

- Jeg vet ikke. Vi ser på barn som mennesker og tar dem alvorlig. Å lage tv for barn er nesten det skumleste du kan gjøre, for de er så fullstendig ærlige i sin kritikk. Hvis de ikke liker det du gjør, så får du høre det. Du har et ansvar, det er viktig at du tror på det du sier, at du forteller dem sannheten.

Asgeir har ingen barn selv ennå, men hvis han trenger noen å øve seg på, har han to nevøer.

- Karl Olav på fem sa noe så hyggelig til meg her om dagen: «Vet du, onkel Asgeir, vi er de eneste barna i verden som har en ekte barne-tv-onkel, vi!» Var ikke det fint sagt?

ASGEIR VOKSTE OPP PÅ ET

småbruk i Sør-Fåvang i Gudbrandsdalen. Foreldrene holdt sauer og hester.

- Jeg hadde to hester som var mine. Skrulla husker jeg best, det var enormt at hun var min. Jeg var et av de aller første medlemmene i Pennyklubben, faktisk! Men jeg meldte meg fort ut igjen da jeg skjønte at det var et jenteblad. Skrulla, ja. Hun er vel blitt pålegg, hun, stakkars, sukker den selvutnevnte carnivoren (kjøtteteren) som ikke spiser fisk fordi de er skumle.

Asgeirs store problem er å komme seg opp om morgenen.

- Barneskolen var nærmeste nabo, og jeg kom for seint hver dag. Da jeg begynte på ungdomsskolen og videregående, ble jeg hentet av skolebussen. De la inn en ekstra pause ved grinda vår, og det hendte at jeg våknet av at bussen sto utenfor. Da var det bare å hoppe i klærne og snappe sekken og løpe.

Han kom seg da gjennom gymnaset på et vis, men da var det jamt slutt med skoleinteressen.

Siden har han vært i militæret, og gått kurs i tv- og videoproduksjon.

- Før OL på Lillehammer holdt friteater- og sirkusgruppa Stella Polaris audition til en skoleforestilling de skulle ha under OL. I siste sekund ble jeg innkalt, og ble engasjert. Etterpå begynte jeg i Stella Polaris i Risør på fulltid.

Asgeir har lært seg å sjonglere, blåse flammer og gjøre akrobatikk. Det kommer godt med når man er barne-tv-onkel.

- Jeg lærte også å akseptere mennesker sånn som de er, og å kjenne meg selv bedre.

I «FRITT FRAM» HAR ASGEIR SELSKAP

av vaskebjørnen Vaske, som egentlig er Scott Maurstad (sønnen til Mari) i en varm og klam vaskebjørndrakt.

- Scott er kjempeflink. jeg har jobba med skuespillere på 40 år som ikke har et så streit forholdt til jobben sin som han. Vi har det veldig morsomt sammen, han er en utrolig rappkjefta unge, og en flink skuespiller. Og så er han alltid forberedt når han kommer, og gir seg ikke før alt sitter.

«Fritt fram» blir tatt opp hver mandag i studio. Resten av uka går med til å planlegge neste program og å lage reportasjer.

- Det er deilig med full stilling, sånn at jeg kan være med i hele prosessen.

Det er Arne Berggren som skriver manus til «Fritt fram», og så utvikler resten av redaksjonen det ferdige programmet. Foreløpig er det planlagt 33 programmer, men det kan bli flere hvis responsen er stor. Og det er den.

- Allerede etter første programmet, da vi var nede i byen for å lage en reportasje, var ungene oppmerksomme på oss. «Hei, Asgeir, vi sees på fredag», sier de og vinker. Det er liksom ikke noe mer å styre med, det. Da er det verre med foreldrene. Hvis jeg er ute på byen, kan du banne på at en god del svimle foreldre skal fortelle meg sannheten om programmet. Men la meg understreke at det er et behagelig problem.

OM ASGEIR BLIR I NRK, ANER

han ikke.

- Den eneste drømmen jeg har er å fortsatt våkne opp hver morra og være glad. Og så vil jeg gjerne fortsette å drive med teater, men for alt jeg vet, ender jeg opp som en lykkelig tømmerhogger.

Med tre motorsykler i uthuset, fortrinnsvis. For buldrende sykler er Asgeirs store lidenskap.

- Jeg skal vinne i lotto, sånn at jeg kan kjøpe tre stykker: en offroader, en racingsykkel og en til å dra på langtur med. Da tror jeg alle behov skulle være dekket. Asgeir tok sykkellappen før han tok billappen, men for tida eier han verken sykkel eller bil.

- Her i Oslo trenger du ikke bil heller. Trikken går jo fra dør til dør.

Under bildesesjonen blir Asgeir plutselig litt mer usikker.

- Hvordan ser jeg ut nå? Jeg må beskyttes mot meg selv, jeg, ellers ser jeg helt åndssvak ut på bilder. Er jeg fin nå?