Ash - ikke æsj

Hvis punkrock var en OL-grein, kunne det lett blitt gull på Ash i går kveld - norsk tid.

Den nordirske kvartetten er primitiv på en sofistikert og raffinert måte. De utøver vital og frydefull rock som river publikum med. Derfor ble det en storslått kveld med nærmere 90 minutter råkjør signert gjengen fra Belfast.

Rockefeller var fylt opp med forventningsfulle fans. Og Ash sviktet ikke. Det hele utviklet seg til å bli en hitparade - en audiovisuell kveld jeg er glad for å ha vært med på.

Hitparade

Det kunne virke som om sanger, gitarist og frontfigur Tim Wheeler åpnet for hardt. Men i løpet av en håndfull låter var han og resten av bandet stabilisert og viste oss en stigende kurve og et tempo som holdt helt til mål. Vi fikk høre sanger fra hele bandets karriere. Låter som «Goldfinger», «Shining Light», «Walking Barefoot», «Oh Yeah», «Kung Fu», «Uncle Pat», klassikeren «Teenage Kicks» og «Numbskull» ble framført skarpskårent og presist.

Ash er som en vev med postpunk og alternativ rock som det dominerende uttrykket. Men hvis man studerer det nærmere, ser vi et mangefasettert og nyansert bilde.

Ash dukket opp med debuten «Trailer» i 1995 og skapte stor begeistring blant publikum og presse. Den daværende trioens ungdommelige hovmod og frigjorte rockenergi frydet. Med sin punkrock - tydelig inspirert av band som Nirvana, Sex Pistols, Buzzcocks og The Jam - fylte de en «ledig plass» mellom Oasis, Teenage Fanclub, Weezer, Green Day og Foo Fighters.

Etter at Ash ga ut cd-en «1977», viste de i 1996 hvem som var de tøffeste i klassen. Albumet er fremdeles det beste fra Ash.

Med «Nu-Clear Sounds» (1998) fikk bandet et annet image. De tre rebellene Tim Wheeler, Mark Hamilton og Rick McMurray forlater tenårene for godt og innlemmer gitaristen Charlotte Hatherley. Men den tydeligste synliggjøringen av at bandet er blitt voksent , kom først med fjorårets cd «Free All Angels».

Modne rebeller

På den viser Ash en mer moden og reflektert side, uten at det går på bekostning av engasjement og troverdighet.

På scenen i går framsto Wheeler og co både som rebeller, men også som avbalanserte og nyanserte rockere. Ashs musikk er enkel og slående, men den har også en romantisk og dramatisk dimensjon, nesten episk og reflekterende.

Eksplosive uttrykk og rolige partier går hånd i hånd og skaper dynamikk. Sammen med evnen til å skrive gode melodier gjør det at Ash ikke er et band man bare blir ferdig med. Ash - det er tørt krutt som smeller.

Bandet har flere konserter i Norge denne måneden: Trondheim onsdag 13., Bergen 14. og 15., og Stavanger lørdag 16.