SKUMMELT: - Åshild Eidem tror trusler mot utlendinger som jobber i konfliktland er et kjempeproblem for arbeidet der nede. - Følgen av voldshandlinger og kidnappinger er at de som ønsker å skremme vekk utlendingene oppnår noe ved det. Foto: Jacques Hvistendahl / Dagbladet
SKUMMELT: - Åshild Eidem tror trusler mot utlendinger som jobber i konfliktland er et kjempeproblem for arbeidet der nede. - Følgen av voldshandlinger og kidnappinger er at de som ønsker å skremme vekk utlendingene oppnår noe ved det. Foto: Jacques Hvistendahl / DagbladetVis mer

Åshild (29) kan være den nye Åsne Seierstad

Aktuell med bok om menneskene i Gaza.

(Dagbladet:) - Når denne saken kommer på trykk, er det valgdag i Israel. Du kommer akkurat hjem derfra?

- Ja. Jeg var der nå, en uke. Noen ganger når jeg kommer ned dit - som rett etter krisen i Gaza i november - merker jeg at det er anspent, og at det er litt hardt å være der. Jeg har jo venner på begge sider, og kan forstå veldig mange synspunkter, så... du blir veldig sliten av å være der når situasjonen er kritisk, sier Åshild Eidem. 

- Nå når det er valg, så er det ikke like mye som står på spill. Eller, ting står på spill, men ikke liv.

- Hvordan er utsiktene? Jeg hører det har kommet en kandidat til høyre for Avigdor Lieberman, den russiske immigranten som har raslet aktivt med sablene som høyrevridd utenriksminister i denne perioden?

- Naftali Bennet, ja. Han er karismatisk, ganske ung, og blir kalt «høyresidens første hipster». Partiet hans, Det jødiske hjem, ligger an til mer enn en firedobling av representasjonen i Knesset.

- Jeg har hørt at det bare er ytre høyre som snakker om Palestina i denne valgkampen?

- Nei, det er det ikke. Men i tillegg til det nye sentrumspartiet til Tzipi Livni er det først og fremst høyresida som prioriterer saken. Og hva vil de? Blant annet styrke bosetningene og forhindre en palestinsk stat. Naftali Bennet har sagt han vil annektere de 60 prosent av Vestbredden Israel i dag kontrollerer. Det ble sagt at Gaza-opptrappingen i november skjedde fordi Netanyahu tenkte valgkamp, men analysen har vært at det særlig var Hamas som tjente på den runden. Samtidig har Netanyahu sluppet mas om raketteregnet i sør.

- Du er aktuell med en boka «Spillet om Gaza», der du prøver å skildre menneskene bak nyhetsfasaden. Hva drev deg til å dra?

Artikkelen fortsetter under annonsen

- Jeg var nær ved å bli truffet av en Qassam-rakett, de hjemmelagde rakettene til Hamas, på israelsk side. Det var en sterk opplevelse, og min reaksjon var at jeg begynte å lure: Hvem var disse som sendte rakettene? Hva tenker de om det de gjør? Hva tenker de om angrepene på sivile israelere? Men også: Hvordan er de som mennesker? Hvordan behandler de barna sine? Jeg ville komme personlig innpå viktige aktører innenfor vidt forskjellige miljøer.

- Hva har sakprosaen å tilføre en betent konflikt som denne?

- Jeg tror på journalistikken. Sakprosa er jo en viktig kilde til å kunne forstå. Litterær journalistikk kan få folk som ellers ikke ville vært opptatt av å lese en fagbok til å bli interessert og lære. Og det er jo kjempeviktig.

- Prøver du å bli den nye Åsne Seierstad?

- He-he. Jeg har stor respekt for henne, selv om hun har gjort kontroversielle ting. Hun dro til Afghanistan da hun var omtrent like gammel som meg. Også er hun en god forteller, hun er veldig flink til å komme inn på kilder.

- I stedet for en bokhandler, har du altså valgt deg fire personer du følger gjennom boka. En politimann som jobber i Hamas' militære fløy. Umm Nidal, kanskje den mektigste kvinnen i Hamas. Ebaa Rezeq, en selverklært liberal og feminist. Og en smugler som tjener store penger på å selge varer som kommer inn gjennom tunnelen hans. Hvorfor?

- For det første ville jeg skrive en spennende tekst. Dessuten ville jeg vise menneskene som driver en konflikt, og i det ligger også å vise at også palestinerne har ansvar i konflikt. At det ikke er som om de ikke har valg. Det underkommuniseres ofte i Norge, der offernarrativet - med god grunn - står sterkt. Men å ikke erkjenne palestinernes ansvar, er å ikke ta dem på alvor.

- Mer?

- Jeg ville vise bredden på denne knøttlille stripa med 1,64 millioner innbyggere. Du har al-Qaida-sympatisører som nærmest bor i samme gata som unge, liberale feminister enhver intellektuell, norsk liberal jente kunne vært bestevenninne med. Det er bittelite, også bor de sammen så presset sammen med alle disse forskjellene. Og det interessante er jo at de påvirker hverandre.

- Utdyp.

- Når en av disse ytterliggående sender ut en rakett, kan han jo starte en krig. Eller nåpr tunnelsmugleren graver tunneller, kan han kanskje gi masse varer til de som bor der, eller sende våpen inn til Gaza. Eller når hun liberale feministen starter demonstranter, får hun kanskje startet en politisk debatt.

- Jeg synes du setter ord på den avmektige, ukontrollerbare tilværelsen på Gaza når du snakker om de uskrevne reglene mellom palestinske militante og den israelske hæren om rakettskyting. Du skriver at Israel gjerne responderer med samme mynt eller sterkere når palestinerne treffer et mål. Men palestinske militante har liten kontroll over hvor rakettene lander. «Alle visste at Israel ville iverksette en storoffensiv den dagen en palestinsk rakett smalt inn i en israelsk barnehage.»

- Ikke sant. Og Hamas har enda et problem: de har jo ikke kontroll over de andre gruppenes militante. Noen av dem kan jo bare være unge menn som skal tøffe seg. Tilværelsen der er vond, og preget av arbeidsledighet, isolasjon og krigshandlinger - alle har det vondt. Men det er ikke som om alle er med i de væpnede gruppene de kaller motstandsbevegelsen som har mistet noen personlig. Jeg tror mange motiveres av den sterke heltekulten rundt «martyrer» - du blir stor og viktig om du holder på med voldelige aksjoner.

- Du holder din person utenfor boka, men det må jo ha krevd en del av deg personlig å være der i to måneder?

- Jeg tok en sikkerhetsrisiko. Jeg var sammen med folk som var målskiver, viktigere målskiver enn de kanskje fortalte meg.

- Dessuten er Gaza langt mer konservativt enn jeg trodde, og den sosiale kontrollen er sterk. Et lite eksempel er at jeg ble god venn med de mannlige tolkene mine, men jeg valgte å ikke invitere dem på kaffe hjemme i leiligheten. Det sto jo sikkerhetsvakter i lobbyen, så jeg kunne fått dårlig rykte på meg...

- Dermed tok du et ganske kontroversielt valg?

- Jeg valgte å gå med hijab da jeg var der. Det er kontroversielt, for det trenger man absolutt ikke. Det er ingen andre utlendinger som gjør det. Men siden jeg har bodd i Iran tidligere, hvor hijaben er påbudt, var det ikke en stor greie for meg. Jeg gjorde det for trygghetens skyld.

- Hvordan da?

- Ellers ville jeg blitt så synlig. Alternativet ville vært å farge håret mørkt. Men det lå jo et dilemma der, det sendte et signal som de liberale ikke liker.

- Du bar hijaben også da du intervjuet liberalere?

- Du burde være konsekvent. Gaza er så lite - du blir jo sett hele tiden. På mange kafeer er det folk som passer på hva du gjør, du vet ikke hvem som jobber der, du har representanter for myndighetene som sjekker hva som skjer.

- Men utlendingene der nede er mest redd for kidnappinger?

- Ja. Etter at den italienske aktivisten Vittorio Arrigoni ble kidnappet og drept av radikale islamister et halvt år før jeg dro dit, økte frykten veldig for dette. Nesten ingen utlendinger beveget seg til fots i gatene. Arrigoni kjente alle, og var en god venn av en av hovedkarakterene mine.

- Hva gjør det med rapporteringen fra konfliktsoner fra at journalistene lever i frykt? Både for at ting skal skje, for hvordan oppførselen deres blir oppfattet, og for hvilke konsekvenser det man skriver kan få? Hvor frittalende våger du å være?

- Det preger definitivt måten man jobber på, spørsmålene du stiller, når du drar, hvor du drar, hvem du velger å snakke med, hvordan du beveger deg — og kanskje litt for mye. Men når jeg skriver har jeg først og fremst vært redd for å gi et uriktig bilde av Gaza. Enkelte opplysninger har jeg holdt tilbake for å beskytte noen av kildene. Jeg har også blitt ekstremt paranoid på det å ikke skulle legge inn meninger. Jeg håper «Spillet om Gaza» fremstår som et deskriptivt, ikke-meningsbærende prosjekt.

- Preges også internasjonalt arbeid og interaksjon generelt av trusselbildet mot utlendinger?

- Man må i alle fall spørre seg når ting skjer som nå senest i Algerie, om ikke det får ringvirkninger for både turisters, businessfolks og diplomaters arbeid. På den ene siden kan det være en vekker om hvordan vi opptrer overfor andre land og kulturer. På den andre siden gjør det kanskje at man holder mer tilbake, man interagerer mindre med samfunnet man er i, og det er kjempeskummelt.

- Har du flere eksempler?

- Jeg jobbet som praktikant på ambassaden i Iran i en tid hvor man kunne utsette iranere for fare ved å være for mye sammen med dem som utlending, for de kunne bli beskyldt for spionasje. Da er det klart at du får mindre forståelse for samfunnet, du baserer ikke all informasjon på førstehåndskilder. Også har du Syria, hvor flere journalister er kidnappet bare de siste månedene — det gjør nok at enda færre drar dit. Så blir det sånn at de som ønsker å skremme vekk utlendingene oppnår noe ved det.

VALGTE HIJAB: Eidem hadde gått med hijab før, i Iran, og valgte derfor å gå med hijab mens hun opererte i Gaza. Foto: Jacques Hvistendahl / DAGBLADET
VALGTE HIJAB: Eidem hadde gått med hijab før, i Iran, og valgte derfor å gå med hijab mens hun opererte i Gaza. Foto: Jacques Hvistendahl / DAGBLADET Vis mer