Asias krise: Globalisert røveri, lokalt despoti, nytt demokrati?

Det 20. århundre ble avsluttet med at historien vendte - også i Asia. Men utviklingen framover må unngå to fallgruver: elitestyrte strategier som ender i diktatur - og romantiske snarveier til demokrati som slår bakut. Vil vi håndtere globaliseringen må vi også forstå det lokale.

Hvem husker ikke overraskelsen og gleden da muren falt! Dengang historien vendte et blad! Men også problemene og alle mislykte forsøk på å forklare hva som skjedde og alle urealistiske forhåpninger for framtidens Europa.

Den samme stemning traff også alle som var opptatt av det asiatiske kontinent. I Asia tok århundret slutt ti år senere. Der var det ikke statssosialismen som ble beseiret. Der var det snarere Vestens autoritære vekstprosjekt som brøt sammen. Nå reiser utpinte samfunn seg. Elitene tvinges til å legitimisere seg i folkets øyne, konfliktene formelig roper på en sivilisert regulering. Vanlige folk kan utnyttte dette stemningsskifte. I Korea diskuteres f.eks. alvorlig mønsteret fra de nordiske land – samfunnspakter mellom stat, arbeid og kapital. I Indonesia har verdens tredje største demokrati stått fram. Nå skrives historien påny. Nå har Asias folk – og vi i Vesten - en ny historisk sjanse.

Hvordan skal vi da forstå hva som skjer og hva som kan gjøres? Fremdeles hender det mer på en uke enn tidligere på et år. Og det er blitt ekstra innfløkt å skulle tolke og gi råd. De vanlige teoriene duger ikke. Det var jo nettopp disse teoriene og ekspertenes lojalitetshensyn som gjorde at krisen ikke kunne forutsees og bekjempes. Bare de “unyttige” grunnforskere uten andre ressurser enn sine egne hoder og langvarige studier kom på hold av begivenhetens årsaker da krisen rullet inn over kontinentet..

Fire lærdommer

Derfor blir den første lærdom av krisen at gjengs teori må ransakes på nytt og private forsøk på å få fram såkalt “nyttig” kunnskap opphøre. Vil man støtte samfunnsnyttige studier, må man støtte grunnforskning på uavhengige læresteder. Jeg taler ikke for min syke mor men meddeler rett og slett en hovederfaring fra forsøkene på å forstå den asiatiske krisen.

Debatten om årsakene til Asias krise og dynamikk har pendlet mellom to ytterpunkter og et oppfølgningsspørsmål: Ligger misèren i global utbytting eller i lokalt despoti – og hvordan går det med demokratiet? Indonesia er viktigst og verst men ikke aparte. Øyriket er illusterende for dypere og mer allmenne tendenser. Og landet kan gi oss stoff til bedre forklaringer.

Debatten om røveri eller despoti er gammel i Asia. Internasjonal kapital ville nå markeder og ressurser som lokale makthavere hadde lagt beslag på. I mirakelårene fra 60-tallet til 1997 konkurrerte eksportmarkedene eller staten om å få æren for veksten. Da krisen senere var et faktum satte mange likhetstegn mellom ‘globalt røveri’ og avregulering av markeder, internasjonalisering og finansspekulasjoner. De som mente årsakene lå i ‘lokalt despoti’ la skylden på korrupsjon, nepotisme og en vennetjenestenes kapitalisme. Og nå som Vesten har vunnet og den liberale tesen om korrupsjonen er opphøyd til sannhet – nå reiser hykleriet seg til uante høyder. For hvem pleide å gjøre grove gevinster på å holde despotene under armene? Og hvem kjøper nå godbitene blant bedriftene til vrakpriser, gir blaffen i de utslåtte og tvinger nye demokratier til å betale spekulantenes gjeld?

Men framfor alt holder ikke gårsdagens forklaringer! Liberaliseringen, internasjonaliseringen og spekulasjonen holder ikke som forklaring på krisen, for den slo gjennom alt på 80-tallet. Og korrupsjonen, nepotismen og vennetjenestenes kapitalisme har gått godt sammen med rask økonomisk vekst i årtiene før.

Kombinasjonen frie markeder/korrupsjon

Andre lærdom av krisen er m.a.o. at hovedproblemet ikke er frie markeder eller korrupsjonen men kombinasjonen av dem. Avregulering og privatisering er ingen løsning på korrupsjonsproblemet, om despotene er sterke og raske med å rane til seg de deprivatiserte bedriftene og monopolisere markedene. Mot midten av 90-tallet hadde dette gjort det så vanskelig å regulere samfunnet og håndtere konflikter at den finansielle uroen bare ble dråpen som fikk glasset til å renne over. Derfor må vi nå gå bortenfor forestillingen om markedene som spydspiss mot korrupsjonen og i stedet undersøke hvilke sosiale krefter som kan tøyle symbiosen av disse to.

Vanskelighetene med å regulere samfunnet forsvinner dessuten ikke med despoter som Suharto. Folket – som forente seg i kampen for frihet mot kolonialismen - blir fragmentert nå som herrene som tidligere har splittet og hersket, mister grepet og slåss om restene. Og staten, som ble en eneste stor maskin for primitiv akkumulasjon behøves naturligvis i gjenoppbyggingsarbeidet. Men nå kjempes det om foretak og banker som skal selges, tømmes eller reddes. Nå saves mål, midler og disiplin og det tar til å revne, som i Øst-Timor, i Aceh eller på Molukkene. I en slik situasjon truer selv de-sentralisering og velmente satsinger på det sivile samfunnet med kun å bidra til fragmenteringen av storsamfunnet..

Små-bosser med egne revierer

Tredje lærdom av Asia-krisen er altså at sentraliserte systemer og gudfedre som Suharto blir etterfulgt av små-bosser med egne revir og nettverk som gjør det lokale like viktig som det globale. Men dette utgjør ingen “global village” som kan regulere seg selv gjennom sosiale fellesskap og nettverk(sosialt kapital). Disse ny-sentralistiske system under små-bossene kan heller ikke irettesettes av en Richard Holbrooke eller demokratiseres av NGO’er, frivillige ikke-statlige organisasjoner. Her er i stedet mange landsbyer, ulike interesser og splittede identiteter. Her utkjempes endog nasjonale konflikter i lokal kledning. Så nå blir vi alle avhengig ikke bare av globaliseringens børser, medier og banker men også av dem som påvirker dem i form av studenter som styrter en diktator, fattige som lammer produksjonen i en frisone, separatister som truer oljetransportene i et sund eller oppviglere som skremmer turister vekk fra et paradis. Vil vi håndtere globaliseringen må vi også forstå det lokale.

Hvordan går det så med demokratiet under slike forutsetninger? To teser dominerer debatten – og krisen viser at begge er utilstrekkelige.

I følge tese nr. 1 kreves det en elitestyrt modernisering slik at middelklassen (og, sier noen, arbeiderklassen) kan bygge et sivilt samfunn og demokrati.. Men i Asia gikk det tregt. I Indonesia hjalp ikke en gang 30 år av en slik utvikling. Demokratiet vokste ikke fram før prosjektet havarerte.

I følge tese nr. 2 er demokratiet hvert om en forutsetning for en god utvikling. Det er nok med en institusjonell infrastruktur av friheter, rettigheter, lover og valg. Fra 80-tallet ble dette fasjonabelt å hevde, men det gjaldt åpenbart ikke Asias mirakeløkonomier, og spesielt ikke i Indonesia. Noen NGOer fikk støtte men det hjalp lite. Og Suharto ble styrtet, ikke av pengefondet IMF men av studenter som erstattet tapet av en velfungerende politiske bevegelse. Men da , plutselig, ble alle demokrater! På nulltid skulle man ordne friheter, rettigheter, sivile organisasjoner, politiske kompromisser samt holde valg og få fram legitime ledere.

Men dermed unngikk man de fremste motsetningene. Så nå fortsetter konfliktene rundt indre kolonisering, militæres rolle og fordelingen av krisens byrder utenfor det regulerte demokratiet.. Videre begrenses selve valget til hvilken elite som skal styre og kompromisse og kjøpslå. På det viset ble demokratibevegelsen marginalisert, og brede interessegrupper og partier med base i samfunnsmessige konflikter fikk ingen sjanse til å vokse fram. Nå finnes det ingen folkelig organisatorisk kraft som kan sette elitene under press, utrydde korrupsjonen, få slutt på den politiske volden og fordype demokratiet.

Et liberalt demokrati er blitt født men folk flest har vanskeligheter med å bruke det, og de fremste konfliktene er blitt forlatt utenfor. I stedet slåss små-bosser om legitimitet og statlige maktmidler. Ustabiliteten er akutt og mange ser ikke lenger demokratiet som en løsning. De vender tilbake til tesen om en sterk elite som må skape tilstrekkelige forusetninger for vekst.

Fjerde lærdom: Det må bli slutt på vinglingen mellom elitistiske snarveier til utvikling som ender i diktatur og idealistiske snarveier til demokrati som slår bakut. Det er ikke tilstrekkelig at USA den 14. januar tok avstand fra kupplaner i Djakarta. En mellomløsning må settes inn på å fremme de bredere forutsetninger og de sosiale og politiske kreftene som er nødvendig for å drive fram demokratiet. Men da er det nødvendig å kunne forstå sosiale institusjoner, politiske prosesserer og grupperinger lokalt. Og pinlig nok hevder bl.a. kolleger i Oxford at dagens saksbehandlere, bistandsarbeidere og forskere ofte kan mindre om slike lokale forhold i dagens u-land enn gårsdagens etnosentriske imperialister. Så det er meg ubegripelig hvordan skandinaviske prioriteringer om å støtte demokrati i u-land skal kunne virkeliggjøres om vi ikke kommer oss videre i vår forståelse.

(Oversettelse fra svensk: Bernt Hagtvet)