Hvem husker ikke overraskelsen og gleden da muren falt! Dengang historien vendte et blad! Men også problemene og alle mislykte forsøk på å forklare hva som skjedde og alle urealistiske forhåpninger for framtidens Europa.

Den samme stemning traff også alle som var opptatt av det asiatiske kontinent. I Asia tok århundret slutt ti år senere. Der var det ikke statssosialismen som ble beseiret. Der var det snarere Vestens autoritære vekstprosjekt som brøt sammen. Nå reiser utpinte samfunn seg. Elitene tvinges til å legitimisere seg i folkets øyne, konfliktene formelig roper på en sivilisert regulering. Vanlige folk kan utnyttte dette stemningsskifte. I Korea diskuteres f.eks. alvorlig mønsteret fra de nordiske land – samfunnspakter mellom stat, arbeid og kapital. I Indonesia har verdens tredje største demokrati stått fram. Nå skrives historien påny. Nå har Asias folk – og vi i Vesten - en ny historisk sjanse.

Hvordan skal vi da forstå hva som skjer og hva som kan gjøres? Fremdeles hender det mer på en uke enn tidligere på et år. Og det er blitt ekstra innfløkt å skulle tolke og gi råd. De vanlige teoriene duger ikke. Det var jo nettopp disse teoriene og ekspertenes lojalitetshensyn som gjorde at krisen ikke kunne forutsees og bekjempes. Bare de “unyttige” grunnforskere uten andre ressurser enn sine egne hoder og langvarige studier kom på hold av begivenhetens årsaker da krisen rullet inn over kontinentet..