Asias renessanse

Den tyske filosofen Hegel sa at Asia er historiens begynnelse og Europa dens ende. Den europeiske moderniteten var det sivilisatoriske høydepunkt. Da den kalde krigen var over prøvde Francis Fukuyama seg på samme konklusjon. Med Vestens velstand og økonomiske og politiske organisasjonsform – markedsøkonomi, demokrati, lov og orden – var historien kommet til veis ende. Noe særlig bedre kunne det ikke bli. Men andre land og verdensdeler var fortsatt i historien og hadde kortere eller lengre vei igjen å gå.

Én feil ved slike sjåvinistiske oppfatninger er den suverene neglisjeringen av egne svakheter. Størst blant dem er de økonomiske ulikhetene, som i Fukuyamas hjemland USA betyr nød og elendighet for titalls millioner mennesker og som undergraver demokrati, lov og orden. En annen feil ligger i den mangelfulle forståelsen av lange historiske forløp. Åtti år før Columbus tok den kinesiske admiralen Zheng He en flåte med 317 skip, større og bedre enn dem Columbus brukte, til Det indiske hav og rundt omkring i Sørøst-Asia. Så seint som 1820 svarte Kina og India for 45 prosent av verdens samlede verdiskaping. Nå svinger vekst og rikdom tilbake til Asia. Historien er ikke lineær – fra øst mot vest – men går snarere i bølger.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Kineserne vil gjenskape den posisjonen de hadde under Han-, Tang- og Qing-dynastienes storhetstid. Det er naturlig for dem. Altså ingenting nytt, men skjebne. Inderne likedan: Nehru sa at skjebnen hadde blinket ut India for store ting og at landet hadde en naturlig plass blant verdens stormakter. Hans forestillinger om indisk storhet hadde en moralsk gehalt som siden er svekket. Men når elitene i India og Kina snakker om egen betydning, viser de fortsatt respekt for andre. Amerikanerne, på sin side, understreker at USA er «the essential nation» eller «the greatest force for good» – noen ganger med tilføyelsen «in the history of mankind» – og de sier det med en selvfølgelighet som er skremmende.

Gjenopprettelse er både skjebne og strategi. Strategien er åpenhet overfor omverdenen – Kina fra slutten av 70-åra, India fra begynnelsen av 90-tallet. Kinas historiske erfaringer er entydige: I perioder med åpenhet har det gått bra, i perioder med isolasjon dårlig. Kort tid etter Zheng Hes ekspedisjon snudde Kina ryggen både til oppdagelsesreiser og handel og orienterte seg innover. Mens ekspedisjonene ga ny energi til europeerne, som forlot middelalderens dogmer og ritualer til fordel for kritisk tenkning, observasjoner og eksperimenter, stagnerte Kina. At landet fortsatt sto for noe sånt som 30 prosent av verdensproduksjonen i 1820, må tilskrives demografiske forhold. De fleste bodde i Asia, da som nå. Kina vil derfor holde fast ved sin åpenhet. India, som startet seinere og har høye tolltariffer, avvikler også mer og mer sine subsidier og beskyttelsestiltak.

EU er verdens største økonomi og Kinas største marked. De økonomiske fellesinteressene er store og de politiske problemene små. Begge holder seg til folkeretten og Sikkerhetsrådets ansvar for fred og sikkerhet. Når skipsfarten gjennom Polhavet kommer i gang, vil den redusere fartstida mellom Shanghai og Rotterdam med 50-60 prosent en del av året. Noen betrakter derfor EU og Kina som to stjerner som sirkler rundt hverandre og utgjør én sol. USA er sola i et tilgrensende solsystem.

Hvordan vil India passe i et slikt bilde? De fleste indere har et positivt syn på USA, selv under George W. Bush. India kan derfor bli trukket dypere inn i det amerikanske gravitasjonsfeltet. Samtidig vokser de økonomiske båndene til EU og Kina raskt. En representant for det indiske handelskammeret sa nylig at han var overbevist om at Kina og India vil ende opp som et felles marked. Politikerne behøver ikke gjøre stort, mente han: Bare fjern toll og andre restriksjoner så vil næringslivet sørge for resten. Kineserne er mer forbeholdne og peker på ulik forretningspraksis og svak indisk infrastruktur.

Det er også politiske problemer. Kina grenser mot India, men betrakter ikke India som nabo. India ligger langt borte. Inderne på sin side nærer skepsis overfor sin mektige nabo. Kort sagt må det bygges større tillit før ideen kan iverksettes. Men kanskje vil finanskrisen gi den en dytt framover, for heretter må Kina legge mindre vekt på eksport og større vekt på innenlandsk etterspørsel som motor i den økonomiske veksten. Det interne markedspotensialet er som kjent enormt, men et felles marked med India blir enda mye større og derfor attraktivt i det lange løp. Før opiumskrigene var Kina og India sentre i et omfattende asiatisk handelsnettverk, så det ligger et element av gjenopprettelse også her. EU vil hilse en slik utvikling velkommen.

Under et møte på slutten av 90-tallet spurte den kinesiske utenriksministeren sin amerikanske motpart, Madeleine Albright, hva hun ville si hvis hun måtte karakterisere amerikansk utenrikspolitikk med ett ord. Albright svarte lederskap. Da hun returnerte spørsmålet, sa kineseren partnerskap.

Siden har det gått nedover med amerikanernes legitimitet og innflytelse i internasjonal politikk. Men de mener fortsatt de er kallet til å lede verden, og at de har ressursene til det. Militærmakta er riset bak speilet. Ingen amerikansk politiker med høye ambisjoner må si eller gjøre noe som kan så tvil om den militære overlegenheten.

Spørsmålet er om økonomien tillater det. Under Vietnamkrigen brukte amerikanerne seddelpressa til å dekke økte utgifter. Under Golfkrigen i 1991 gikk de til sine venner i Europa, Midtøsten og Japan med hatten i hånda, og lyktes bra med det. Nå må de selv betale for sine kriger, og har stor gjeld til sine motparter i internasjonal politikk. Hvis Obama – som var lydhør for proteksjonistiske tendenser i valgkampen – møter Kina med tøffere politikk av det slaget, kan kineserne påskynde overgangen til hjemmebasert etterspørsel som drivkraft i den økonomiske veksten og slutte å kjøpe amerikanske statsobligasjoner. Naturligvis rammes også kineserne av finanskrisen, så eksportorientert som de har vært, men de har store valutareserver og en plan B i tilfelle den amerikanske motoren svikter.

I så fall blir store regionale løsninger à la et frihandelsområde mellom Kina og India og et nærmere forhold mellom Kina/India og EU interessante. Slike forestillinger er spekulative, og liksom revolusjoner slår de aldri til over natta. Hvis de i det hele tatt blir noe av, tar det tid. Men i dag er økonomi og politikk i stor bevegelse, og inviterer til ukonvensjonell tenkning om internasjonale systemsammenhenger.