Asken til ilden

«Pompeii» er god på vulkaner og ikke så god på folk.

FILM: I år 79 etter Kristus ble den romerske byen Pompeii begravet av et utbrudd fra vulkanen Vesuv. Den som besøker ruinene, kan ennå se formene av menneskene slik de lå da de døde, bevart i stivnet lava.

Bilder av disse slående skikkelsene utgjør åpningsvignetten på «Pompeii». De gjør vel så sterkt inntrykk som noen av de levende.

Amoralsk glede
Men katastrofen er det fart i. Pompeii er digitalt rekonstruert i pinlig detalj og kravler av liv, før og under utbruddet. En aner et barns amoralske sandkasseglede både over å bygge opp og rive ned. Det er et fargerikt bakteppe for en utvannet og blass kjærlighetshistorie, mellom slaven Milo (Kit Harington) og overklassedatteren Cassia (Emily Browning).

Han er gladiatoren som så sin keltiske stamme massakrert som barn, hun trives best på hesteryggen, og de finner hverandre gjennom ømheten for de firefotede.

Dette kunne vært inntagende på sin eventyrsøte, anakronistiske måte om de to hadde hatt en teskje med utstråling. Men Harington mangler troverdighet som tøff, her og i rollen som Jon Snow i «Game of Thrones», og det mest uttrykksfulle ved Browning er den stadig høyere splitten hennes.

Legg til Kiefer Sutherland som Milos mektige rival, med førti nyanser av glatt og femti forskjellige britiske aksenter og en forkjærlighet for replikken «Drep dem alle sammen!», og du har et av filmhistoriens minst spennende trekantdramaer.

Rørende
Oppmerksomheten stjeles lett av Adewale Akinnoye-Agbaje og Jared Harris; Den tidligere modellen Akinnoye-Agbaje som gladiatoren som er lovet frihet etter sin siste kamp, og «Mad Mens» Harris som den lokale entreprenøren som fristes til å kjøpeslå med datteren Cassia for å vinne maktens gunst.

Regissør Paul W.S. Anderson, han med «Resident Evil»-filmene, hadde, sist vi møtte ham, filmatisert klassikeren «De tre musketerer» med en flodhests fingerspissfølelse. Fremdeles er han mest interessert i slåssingen, og strever voldsomt med karaktertegning. «Pompeii» er likevel hans mest kontrollerte og helhetlige film, med et uventet poetisk og rørende punktum. Det sier kanskje ikke så mye, men det sier noe.