Åsne tilbake til Serbia

Nyutgivelsen overbeviser ikke helt.

BOK: «Noen historier har ingen slutt, bare en fortsettelse,» får vi vite ved å lese på baksida av den nye utgaven av Åsne Seierstads debutbok. Det er begrunnelsen for å lage en ny versjon av «Med ryggen mot verden».

For tredje gang har Seierstad dratt til Serbia for å møte tretten enkeltpersoner og én familie. Og hun har naturligvis rett i sin påstand. Det stemmer jo at disse menneskenes historier ikke sluttet da den norske forfatteren forlot dem forrige gang. Om det betyr at boka om dem blir bedre ved å besøke dem en gang til, er mer uklart.

Gode intervjuer

Å være en god historieforteller innebærer også å vite når man skal slutte. Vet Seierstad og Cappelen det? Eller er nyutgivelsen bare et kynisk forsøk på å melke den eventyrlige suksessen med «Bokhandleren i Kabul»? Er det noen grunn til at denne boka skal komme ut i nyoppusset variant nå - annet enn at man skal gjøre millioner av Kabul-lesere klar over Seierstads backliste?

Tja. Dette er fortsatt ei god intervjubok som demonstrerer Åsne Seierstads imponerende evne til å komme innpå folk hun møter. Boka er lærerik, innimellom tankevekkende, rørende, og av og til veldig morsom - som møtet med den fantastiske musikeren Rambo Amadeus og hans innspilling av en «acid-horror-funk»-versjon av «Eg rodde meg ut på seiegrunnen», med Åsne på vokal.

Beskrivelsene av gjensynet med menneskene forsvarer tidvis plassen. For det er interessant å se hvordan det har gått med folk. Noen av historiene blir også bedre, får mer liv i den oppdaterte versjonen. Som når Seierstad spør en krigsforbryters kone om hvor ofte hun leser brevene hun får fra mannen, som er fengslet i Haag. Hun svarer:

«Er det nå jeg skal svare at jeg leser dem fem ganger om dagen, og at tårene drypper ned i dem og visker ut ordene? At jeg har lest dem i filler? Hadde det passet historien din?»

Rotete

Når karakterene tar til motmæle mot forfatteren i de nyskrevne partiene, gjør det oppdateringen leseverdig.

Et mer problematisk aspekt ved den nye versjonen er det at de stadig hoppene i tid gjør boka rotete. Å få fjorten forskjellige fortellinger om livet i Serbia på tre forskjellige tidspunkter til å flyte godt, er ikke lett, og forfatteren lykkes ikke hele tida. Det hjelper heller ikke at Seierstads observasjoner til tider blir repetitive. Det finnes grenser for hvor mye lukt og smak en leser klarer å fordøye, og det er lett å gå lei av alle gangene Seierstad spiser syltet paprika, «forskjellige typer stekt kjøtt» og drikker brennevinet rakija.

«Med ryggen mot verden - fremdeles» ble til da et svensk forlag ville gi ut den opprinnelige debutboka. Norske lesere kan nok klare seg med pocketutgaven - 250 kroner billigere i bokhandelen.

NØDVENDIG? Åsne Seierstad har utgitt en ny utgave av sin første bok. Den vil etter alt å dømme få flere lesere denne gangen.