EP-aktuell: Astrid S viser internasjonale muskler på sin nye utgivelse. Foto: Nina Hansen / Dagbladet
EP-aktuell: Astrid S viser internasjonale muskler på sin nye utgivelse. Foto: Nina Hansen / DagbladetVis mer

Astrid S med et slags bidrag til hipsterens Eurovision

Gir ut debut-EP.

ALBUM: Man hører at det er hele Norges Astrid S som synger allerede før hun treffer første konsonant. 

Den luftige, blåøyde særegenheten er et skarpt våpen for å trenge gjennom den slimete hinnen av popmusikk, både her hjemme og internasjonalt.

Også utviser hun god smak, da! Elektronisk R&B og knoklete 2-step var ikke det man forventet etter Berkåkpikens «Idol»-deltakelse i 2013. 
 
Det virket dog lenge som at Smeplass sleit med å lage gode låter. Både «2 AM» og «Hyde», for all del velproduserte, ble for langdryge og intro-lignende til å feste seg.

Også med samarbeidene med Matoma og CLMD, tok jeg meg selv i å stadig stille det samme spørsmålet som driver Peter Pan: «where's the hook?».

Astrid S med et slags bidrag til hipsterens Eurovision

Dette var fram til hun slapp «Hurt So Good» for to uker siden. En smittende popballade i verdensklasse, som nesten kunne ha vært en Selena Gomez-single, men har den vanskelige kombinasjon av sår brodd og et fengende refreng som på alvor kan avfyre Astrid S utover grensa.

Joda, låten er glitrende produsert av Max Martin-protesjéen MAG, men viktigst av alt: Astrid føler hver stavelse som kvernes ut. 

EP-en hun slipper i dag topper seg med den ferske singelen, men er ikke foruten flere verdifulle øyeblikk i løpet av de 17 minuttene. «Paper Thin» var lett å ignorere som single, men er fin som en slags intro. Kanskje hennes beste låt som føyer seg i hennes øvrige hookløse katalog er «Jump», en spretten og sjarmerende låt om å ta sats den veien hjertet peker, enten om det er i vannet eller i retning SKAM-William.

Sølvplassen rent melodisk går til «Atic», oppstemt og opphakket filter-R&B med et lite Jai Paul-aktig mellomspill. Tekstmessig bærer den preg av «top line-jibberish». Låta sier pent lite og låtens appell ligger i groove og melodi alene - som et slags bidrag til hipsterens Eurovision.

Og lyrikk er den store utfordringen til Astrid. Hun veksler mellom overforklarende og tåkete - og forteller mer enn hun viser. Men unntaket kommer til slutt.

Ved første lytt står «I Don't Wanna Know» som den dølle outroen, men det er i denne låta Astrids fortellerpotensial kommer fram. En av hennes fineste linjeleveranser kommer i det hun trygler «could you please not go to every place I showed you» -  instendig, enkelt og relaterbart for hvem som helst, like før låtens vakre forløsning slår inn.

Og den plutselige slutten? Tolk det som du vil, men jeg tar det som et tegn på at det er enda bedre ting i vente.