TRENGER HJELP: Den blå planeten er i trøbbel. Her hjelper daværende klimaminister Vidar Helgesen, statsminister Erna Solberg med å plukke søppel på strandryddedagen i mai. Foto: NTB Scanpix
TRENGER HJELP: Den blå planeten er i trøbbel. Her hjelper daværende klimaminister Vidar Helgesen, statsminister Erna Solberg med å plukke søppel på strandryddedagen i mai. Foto: NTB ScanpixVis mer

Norsk global lederrolle:

Astrup vil at verden skal endre kurs. Men da må han være villig til å gjøre det som virker.

Her er sju forslag til hva utviklingsministeren kan gjøre:

Meninger

I Dagbladet 20. juli skriver utviklingsminister Nikolai Astrup at: «Verden må endre kurs, og Norge har tatt en global lederrolle».

Men ingen av Astrups forslag vil få verden til å endre kurs. De fleste av forslagene er nødvendige forvaltningstiltak for å effektivisere norsk bistand, ikke reelle utviklingspolitiske tiltak som tar tak i de grunnleggende årsakene til fattigdom.

Ønsker Astrup at Norge skal ta en global lederrolle bør han stille seg spørsmålet: Hva er de fattige landenes aller største utfordringer og hva kan jeg som utviklingsminister gjøre for å bidra? Her kommer sju andre forslag til hva Astrup kan gjøre:

1. Få på plass en internasjonal konvensjon for økonomisk åpenhet. Det er beregnet at utviklingsland tappes for om lag 1600 milliarder kroner årlig som en følge av multinasjonale selskapers skattesnusk. Også styrtrike enkeltpersoner og korrupte lederes utstrakte bruk av skatteparadis tømmer fattige land for enorme summer som kunne gått til å bekjempe fattigdom.

Selv om lekkasjer de siste åra har gitt verden et større innblikk i hvordan dette skjer, gjøres det for lite for sakte for å stanse det globale hemmeligholdet. En konvensjon ble allerede i 2009 foreslått av Kapitalfluktutvalget, men har aldri blitt fulgt opp av Solbergregjeringen.

2. Få på plass et internasjonalt regelverk for ansvarlig utlån og låneopptak. Ifølge IMF er 40 % av verdens fattigste land akkurat nå i, eller nær ved å havne i, gjeldskrise – en fordobling på fem år. En galopperende gjeldsvekst fører til at disse landene må nedbetale gjeld i stedet for å investere i helt essensielle tjenester for de fattigste, slik som skole og sykehus.

Ekstra ille blir det når lånene ofte gis mot bedre vitende. Flere av kreditorene, både offentlige og private banker har gitt lån til land som de vet, eller bør vite, at ikke innehar tilstrekkelig betalingsevne.

Norge støttet i sin tid et prosjekt som utarbeidet retningslinjer for internasjonale utlån og låneopptak, men verken Astrup eller andre i regjeringen har løftet en finger for at arbeidet videreføres.

3. Blåse nytt liv i Verdens handelsorganisasjons Doha-runde. «Handel er viktigere enn bistand» har blitt mantraet til denne regjeringen, men dette er vanskelig så lenge forhandlingene som skal gi utviklingslandene mer fleksibilitet står bom stille.

Fattige land holdes utenfor det internasjonale handelsregimet blant annet ved at rike land har høye tollbarrierer samtidig som de gir subsidier til eget landbruk. Attpåtil har Trump igangsatt en proteksjonistisk politikk som i verste fall kan igangsette liknende prosesser i andre land. Dermed trengs modige forsvarere av et rettferdig multilateralt handelssystem.

Her kan Norge ta et klarere standpunkt enn i dag og få med seg andre til å gjøre det samme.

4. Øke norske bidrag til fredelige løsninger. Antall konflikter har økt og flere har blitt drept de siste ti åra. Krig og konflikt har også ført til et økende antall mennesker på flukt i verden, og lokalt er det vanskelig å drive utviklingsarbeid når bomber faller.

Norge bør derfor styrke sitt fredsdiplomati gjennom å bidra til mer tilpassede, langsiktige og helhetlige fredsbyggende og fredsbevarende operasjoner ute, samtidig som vi bidrar inn i de internasjonale organisasjonene, særlig FN, med å få til en sterkere kobling mellom fredsavtaler og politiske spenninger på den ene siden og gjenoppbygging og utvikling på den andre.

5. Gjøre verdens største fond mer etisk. Oljefondets markedsverdi er i dag på over 8000 milliarder kroner, og er dermed verdens største statlige investeringsfond.

Vi nordmenn er 0,7 promille av verdens befolkning men eier over 1 prosent av aksjene i verden. Med det følger et ansvar. Ved å endre dagens investeringsindeks kan norske myndigheter sikre en mer etisk og bærekraftig forvaltning av fondet. Oljefondet er først og fremst finansminister Siv Jensens ansvar, men dets påvirkning på klima, miljø og mennesker verden over, gjør at Astrup og Jensen bør snakke mer sammen.

6. Mer støtte til det sivile samfunn. En svært negativ trend akkurat nå, er et press mot demokrati og menneskerettigheter. Aktivister, journalister og andre trues til taushet, eller enda verre: drepes for sitt arbeid. Mange steder er disse modige menneskene en helt nødvendig, om enn farlig, motmakt til de som setter egne interesser foran fellesskapet.

Norge har fått på plass en FN-resolusjon om beskyttelse av menneskerettighetsforkjempere, men mer må gjøres for å sikre etterlevelse. Da må det bevilges mer penger til organisasjoner som driver menneskerettighets- og demokratiarbeid, samtidig som vi ikke må være redde for å kritisere myndigheter, selskaper eller andre som undertrykker. Nye allianser bør bygges internasjonalt for å motvirke den negative trenden.

7. Ta større klimakutt på hjemmebane og bevilge mer penger til klimatilpasning. Verdens fattige er de som allerede merker mest til konsekvensene av klimaendringene, selv om det er de som har gjort minst for å skape dem. Skal vi nå målene i Parisavtalen trengs en kraftig oppskalering av verdens kollektive klimainnsats.

Norge kan og bør gjøre mer for å stanse de nasjonale utslippene av CO₂, samtidig som vi bevilger mer penger til de fattige landenes klimatilpasning. Dessverre er nedgangen i Norges utslipp minimal de siste åra og norsk klimafinansiering til fattige land på vei ned. Dette holder ikke når verden koker.

Den gode nyheten er at forslagene i denne listen ikke nødvendigvis trenger å koste veldig mye penger, men det vil kreve politisk mot og vilje til samarbeid på tvers av departement her hjemme, og geopolitiske skillelinjer der ute. Får Astrup til bare ett av disse forslagene kan han med rette si at Norge tar en global lederrolle og gjør sitt for at verden endrer kurs.