UTKASTER:  Venstre og KrF vil frede Anders Anundsen, tross manglende tillit.  Foto: Christian Roth Christensen / Dagbladet
UTKASTER: Venstre og KrF vil frede Anders Anundsen, tross manglende tillit. Foto: Christian Roth Christensen / DagbladetVis mer

Asylbarn ofres for Anundsen

Anders Anundsen kan fortsette å sende ut asylbarn i høyt tempo, takket være KrF og Venstre, skriver Marie Simonsen.

Kommentar

I dag skal stortingsgruppene i Venstre og KrF bestemme Anders Anundsens skjebne. Han trenger ikke bekymre seg. Tross at de to er blitt rundlurt, tross at Anundsen ikke har opplyst Stortinget etter reglene, tross at han har prøvd å legge skylda på politiet og trakk Erna Solberg inn i sitt omtrentlige forsvar, slipper han unna med en skrape.

Dette er partiene som virkelig står på barrikadene for asylbarn, som sier de er villig til å blø for dem når de inngår avtale med regjeringen. Som har kjernevelgere som går i fakkeltog og kjenner det i hjertet hver gang et barn som er født og oppvokst i Norge, sendes ut. Men det betyr ingenting når det kommer til stykke. Ingenting betyr mer enn politikk og makt.

Venstre har bestemt seg for lengst, tross at Abid Raja i kontrollkomiteen var blant Anundsens hardeste kritikere. Venstre ser ut til å ville tåle alt fra denne regjeringen. Tord Lien kan bore i Lofoten, og Venstre vil rase og si okay, da, dårlig gjort, men Ap er enda verre. KrF vakler i troen, mellom makt og medfølelse, men faller ned på at det første tross alt er viktigst.

Jeg er usikker på hvordan det høres ut; at KrF ofrer asylbarn av taktiske grunner. For meg høres det ikke bra ut. Og jeg er en kyniker etter i årevis å ha sett hva politikere er villig til å slå mynt om. Er jeg urettferdig? Nei, jeg synes faktisk ikke det. Tvert imot synes jeg det er opprørende at Venstre og KrF, som jeg hadde tiltro til i asylpolitikken, etter bare halvannet år med Frp i regjering, bøyer nakken og sier; OK, dere styrer nå, vi protesterer for all verden, men er med på ferden. Vi svelger hva som helst for å ha innflytelse, selv Frp?s asylpolitikk. Selv en statsråd som fører oss bak lyset. For det er hva dette handler om.

En statsråd som har sagt en ting til Stortinget og gjort noe annet. Hvis det ikke hadde vært for Bergens Tidende, hadde det gått greit. Strålende. Anundsen fortalte Stortinget at det hadde skjedd en klar politikkendring. Det hadde det ikke. Han fortalte seinere at det åpnet seg en mulighet når det gjaldt Nigeria og Afghanistan. Det gjorde det heller ikke, viste det seg. Det er svært vanskelig å tolke Anundsens informasjon til Stortinget som fullgod, slik han er forpliktet til. Nesten umulig. Tross gjentatte spørsmål i Stortinget og avsløringer i BT, fortsatte han å snakke om måltall, ikke om politikkendring, i møter med politiet, slik det kom frem i kontrollkomiteen.

På direkte spørsmål i høringen om han undersøkte om BTs informasjon var riktig, svarte han nei. Komiteen måtte dessuten stadig be om flere opplysninger fra Anundsen etter nye avsløringer i BT, opplysninger han normalt burde ha gitt uoppfordret.

Det er jo oppløftende at pressen gjorde arbeidet Venstre og KrF burde ha gjort selv, men demokratiet kan ikke lenger stole på at media gjør jobben. Ikke i dagens mediesituasjon. Det var tilfeldigheter som gjorde at en avis engasjerte seg, selv om det burde vært noe vi alle skulle ha grepet fatt i. Vi må derfor stole på at statsråder forteller sannheten om regjeringens arbeid.

Og det kan vi ikke.

Vi kan ikke ha en justisminister som sier en ting i Stortinget og gjør noe annet. Dette er til syvende og sist lærdommen fra 22. juli. Justis er et svært politikkfelt med mangelfull oppfølging av Stortinget. At vi nok en gang skal ha en statsråd som ikke opplyser Stortinget og slipper unna med det, er ille. At det rammer barn, gjør det ikke bedre.

Det er alvorlige konsekvenser for dem vi snakker om. Liv blir ødelagt, barn blir traumatisert, norske barn blir sendt ut av sitt eget land. Dette var det Venstre og KrF prøvde å stoppe i asylavtalen. De ble lurt. Så skal de trekke på skuldrene, si fy, og gå videre?

Jeg skulle ønske at Venstre og KrF kunne bruke makta si til å si at dette finner vi oss ikke i, på vegne av sine velgere. Vi vil ikke ha en justisminister som ikke svarer på spørsmål og tar seg til rette, vel vitende om at han har Venstre og KrFs støtte uansett. Men det er trolig for mye å be om.

Kjøttvekta gjelder. Og det handler likevel ikke om femåringen i Alta som angrep politiet da de bar mora hans ut midt på natta her i helgen. Han veide ikke mye og var lett å håndtere. Tusenvis før ham har opplevd det samme. I Norge. Vi kaster dem helst ut om natta. Hvem som er verst i norsk asylpolitikk, er uvisst, og det er enda tristere at denne saken blir forsøkt å omgjøres til en strid om hvem som er verst.

Det er ikke mye å skryte av at regjeringen før var enda verre. Men det skjer til stadighet.

Den handler ikke om det. Denne saken handler om regjeringen har mot nok til å si hva den driver med. Det har ikke Anundsen hatt i Stortinget. Og hvis vi først skal sende politiet for å ta barn ut av senga si midt på natta, så synes jeg vi bør ha en justisminister som er ærlig nok til å si det i Stortinget.

Da har velgere i hvert fall sjansen til å si at det finner de seg ikke i.