Asylbarna diskrimineres

UNDER TITTELEN

«mindreårige asylsøkjarar blir tekne godt hand om» sendte Kommunal og regionaldepartementet midt i september ut en pressemelding. I uttalelser til pressen de seneste dagene kommenterer statsråd Erna Solberg kritikk fra Redd Barna mot forholdene i omsorgstilbud til asylsøkende barn ved å kreve bevis for at enkeltbarn ikke har det bra i mottakene. Departementet har ikke dekning for slike utspill. Myndighetene kan ikke smykke seg med at asylsøkerbarna blir tatt godt vare på i Norge, og myndighetene kan ikke stille seg uforstående til at deres egne regler utgjør en omsorgssvikt for disse barna.

I FØLGE

pressemeldingen fra september omhandler den der nevnte undersøkelsen rutiner og regelverk for «handsaming av asylsøknader for einslige mindreårige». Rapporten omhandler altså først og fremst behandlingen av barnas asylsøknader. Den gjelder ikke deres omsorgssituasjon, og gir dermed ikke grunnlag for generelle påstander om at mindreårige asylsøkere blir tatt godt hånd om. Vi er glade for at saksbehandlingen synes å være vurdert i hovedsak positivt. Etter vår erfaring er konklusjonen likevel bare delvis dekkende. Asylsøkende barn uttrykker stor frustrasjon over den lange saksbehandlingstiden for søknadene, i følge UDI og UNEs egne tall i gjennomsnitt 7 måneder. Etter det vi er kjent med gis underveis i saksbehandlingen ingen foreløpige meldinger om forventet saksbehandlingstid og begrunnelse for dette, slik forvaltningslovens § 11 a forutsetter. Det utgjør ellers et stort rettssikkerhetsproblem at UDI benytter såkalte alderstester for avklaring av yngre asylsøkeres alder, til tross for at disse undersøkelsene møter sterk kritikk fra FN, og i følge medisinsk ekspertise i liten grad gir gyldige svar. Vurderingen av den enkeltes asylsøknad hensyntar dessuten i liten grad søkerens konkrete og personlige forhold, og avgjøres heller på grunnlag av generell informasjon om det aktuelle hjemlandet, og mer standardiserte tolkninger.

REDD BARNA,

barneombudet og FNs barnekomité har alle uttrykt bekymring for de asylsøkende barnas situasjon i Norge. Vår påstand om dårlig omsorg er underbygget av de reglene som faktisk gjelder, og trenger ingen konkret bevisførsel knyttet til det enkelte barn, slik statsråden hevder. Det er slående forskjeller i det offentlige omsorgstilbudet for norske barn under barnevernets omsorg og asylsøkende barn. Asylsøkende barn som er her alene, og dermed er under omsorg av UDI, koster i følge KRDs egne tall 1/5 av de norske barnevernsbarna. Dersom barnevernsbarna hadde vært gitt de omsorgsrammene asylbarna bys, ville dette uten videre utgjort helt klare lovbrudd. Plasseringsprosessen for asylbarna er uformell og administrativ, institusjonene har oppsiktsvekkende mye dårligere standard enn barnevernets institusjoner, og personaldekningen er påfallende mye dårligere. Asylbarna har ingen formaliserte rettigheter eller klagemuligheter og det finnes ingen systematiserte tilsynsordninger.

Vi er åpne for at asylsøkende barn kan ha andre behov enn norske barn som tas under omsorg av barnevernet. Vi tror imidlertid ikke at de asylsøkende barnas behov er mindre, verken i forhold til materiell bo- og levestandard, eller behov for omsorg og voksenkontakt. Vi aksepterer derfor at omsorgstilbudet til asylbarna ikke trenger å være identisk med omsorgstilbudet til norske barn, men vi har ingen forståelse for at det ikke trenger å være likeverdig. Norske myndigheters kategoriske holdning til hvilke behov disse barna (ikke) har, er verken begrunnet eller dokumentert. Vi har i Norge i dag den situasjonen at to ulike statlige systemer, Statens Barnevern på den ene siden og UDI på den andre siden, kjøper omsorgsplasser i de samme privatdrevne omsorgstilbudene. Noen tilrettelegges for forsvarlig omsorg for barnevernsbarna innenfor én budsjettramme, mens andre tilrettelegges for angivelig forsvarlig omsorg for asylbarna innenfor en budsjettramme på en femtedel av førstnevnte. Ulikhetene i tilbudene skyldes utelukkende budsjettrammen den aktuelle oppdragsgiveren oppstiller.

MAN KAN SAMMENLIKNE

de økonomiske ytelser til dekning av asylbarnas livsoppholdsutgifter, og hva som ytes i ren utgiftsdekning til norske barn i fosterhjem. Asylbarna mottar totalt kr. 1.136,- pr. måned. De har i tillegg til dette fri kost og losji, og gjerne dekket utgifter til kollektivtransport i forbindelse med skole. Utover dette skal den drøye tusenlappen dekke blant annet supplering av klær og sko, toilettsaker, sportsutstyr, briller, fysioterapi, egenandeler hos lege, medisiner, lommepenger, kontingenter og andre utgifter til idrettsaktiviteter og lignende. Hvis man til sammenligning ser på KS-satsene for utgiftsdekning til fosterhjem for barn over 15 år, er dette pr. 1. juli i år kr. 5.630,- altså 5 ganger så høyt på en 50-lapp nær. Selv med fradrag for dekning av mat og utgifter knyttet til fosterfamiliens bolig, er utgiftsdekningen til fosterhjemmet betydelig høyere enn hva asylbarna mottar.

I et asylmottak har vi fått opplyst at matbudsjettet for de enslige umyndige asylsøkerne utgjør kr. 55,- per døgn, eller kr. 1.650 per måned. Gjør vi et tilsvarende «matfradrag», står vi fremdeles igjen med et beløp som er fire ganger høyere enn det beløpet det asylsøkende barnet mottar. Hvis vi sammenligner med kostnadsrammene for våre nye bidragsregler, er et barn på 15 år beregnet å koste kr. 4.085,- pr. måned, i tillegg til boutgifter. Hvis vi også her gjør et «matfradrag» blir restsummen fortsatt det dobbelte av det asylbarna har.

VI ETTERLYSER EN

saklig begrunnelse for forskjellsbehandlingen i omsorgsutøvelse, og for at Staten med vitende og vilje plasserer en gruppe særlig utsatte og sårbare barn under fattigdomsgrensen. Vi mener at behandlingen av de asylsøkende barna er i strid med FNs Barnekonvensjon. Norge har etablerte rettslige standarder for hva som er god nok offentlig omsorg for barn, og vi har etablerte standarder for hva som er en forsvarlig, økonomisk ramme for livsopphold. Asylbarna utsettes for en diskriminering som er i strid med Barnekonvensjonen. Vår hypotese er at barna behandles på denne måten fordi myndighetene vil sende sterke signaler til land og personer som kan sende fra seg enslige umyndige asylsøkere. Slik bruker den norske staten barna som reklameboards for sitt allmennpreventive budskap.

Det er ikke sant at disse barna «blir tekne godt hand om», og det foreligger allerede dokumentasjon for at disse barna utsettes for systematisk omsorgssvikt og forskjellsbehandling. Det er ikke redelig av statsråden og departementet å tilsløre eller underslå dette faktum.