Asylmottak som bosted

BARN I MOTTAK: Vi som arbeider med psykisk helsevern for barn deler bekymringen for hvordan asylmottak virker inn på barns psykiske helse. Mye gjøres allerede i dag, og det er underlig at arbeids- og inkluderingsminister Bjarne Håkon Hanssen varsler i Dagbladet 5.12.05 at et nytt utvalg skal se på dette. Så sent som i juli 2005 kom rapporten «Psykisk helse for barn i asylmottak, anbefalinger fra en interdepartemental arbeidsgruppe.» Den dokumenterer at barn og familier i mottak har store psykososiale belastinger og at mange lider under stor psykisk symptombelasting som følge av hendelser før, under og etter emigrasjon. Det er ikke nødvendig med flere utvalg nå.Vi vet allerede at det ikke er helt vanlige familier som kommer til asylmottakene. Hit kommer familier som trenger mer enn tak over hodet. I Dagbladet 6.12.2005 gir helseministeren utrykk for at mottak er et bosted som tilbys de som søker om opphold i landet vårt. Men når vi bare tilbyr et bosted, blir det opp til foreldrene å ta ansvar for barna, og sørge for at de får hjelp i det eksisterende hjelpeapparatet.

DET ER GODT dokumentert at barna er prisgitt foreldrenes psykiske helse, og at foreldrenes helse henger sammen med deres psykiske og materielle livsvilkår. Derfor blir det altfor beskjedent å definere asylmottak som bare \'et bosted\'. Når vi vet at mange av disse foreldrene selv har psykiske helseproblemer når de kommer hit, sier det seg selv at det gir flere uheldige konsekvenser for barna. Vi bør ikke være så redde for å se på asylmottak som en institusjon der psykiske problemer forekommer oftere enn ellers i Norge. Dette er verken rasistisk eller stigmatiserende. Dette er å tenke realistisk, og imøtekomme mennesker på en human måte. Slik kan barna se at foreldrene tilbys hjelp og blir foreldre igjen, i stedet for å bli utsatt for en oppdragelse der risikofaktorene virker på dem daglig, og hvor avmakten og håpløsheten stiger. Ser vi på asylmottaket som en statlig institusjon, kan vi også lære av historien om barnevernet. Den viser hvor viktig det er at Staten godkjenner og kvalitetssikrer slike tjenester. Det stilles helt andre krav til de som driver barnevern i dag enn for 20 år siden. Flere erstatningssaker den siste tiden viser hvor galt det kan gå når det offentlige slipper til profittsøkende, private aktører uten fagbakgrunn som tilbud til barn med behov for hjelp. Vi kan fortsatt unngå dette når det gjelder asylmottakene. Definerer vi mottakene som en institusjon som krever barnefaglig kompetanse, hjelper vi barna. Vi kan behandle de som trenger det tidlig, i samarbeid med andre som tilbyr helsetjenester. Men hvis vi fortsetter å definere mottakene som bosted, slipper vi til mange aktører med ulike motiver og uten spesiell kompetanse til å arbeide med barn og/eller familier med spesielle behov. Da lager vi, uten å mene det, et miljø som forverrer både foreldrenes og barnas psykiske helse. Det må samfunnet senere betale prisen for gjennom kostnader for behandling av kroniske psykiske lidelser. I tillegg mister mange av barna som har langvarig psykisk smerte tilliten til samfunnet, og utvikler en antisosial livsstil. Det skaper problemer for barna det gjelder, for de som utsettes for vold og kriminalitet, og ikke minst for samfunnet som må betale for dette gjennom at livet blir mindre trygt for folk flest. Målet må også være å unngå store kostnader ved drift av politi, rettsvesen og psykisk helsevern av psykiske lidelser med usikker prognose.

SOM EN BEGYNNELSE er jeg enig med seniorrådgiver Trygve Hildebrand, som i Dagbladet 4. Desember foreslår at alle asylmottak bør ha et fagteam av helsepersonell og barnevernsansatte. Dette sikrer ikke bare at barna får hjelp, men også et samarbeid som handler om å gjøre asylmottaket til et sted som beskytter barn og familiers psykiske helse. De som jobber på mottak er ikke slemme mennesker. De har bare fått oppgaver det er vanskelig å løse fordi ingen stiller krav til at de skal tilby mer enn mat og tak over hodet.