Anmeldelse: Jeff Beck og Johnny Depp - «18»

At dere gidder!

Jeff Beck og Johnny Depp gir ut album sammen. Var det nødvendig, da?

NY «DUO»: Supergitarist Jeff Beck (t.v.) synger ikke sjøl, men det kan jo Johnny Depp gjøre. Eller kan han det? Her der de to karene fotografert i Finland i juni. 2. og 3. juli spilte de i Oslo og Bergen, og i morgen slippes deres første felles album «18». Foto: Ilpo Musto / Shutterstock / NTB
NY «DUO»: Supergitarist Jeff Beck (t.v.) synger ikke sjøl, men det kan jo Johnny Depp gjøre. Eller kan han det? Her der de to karene fotografert i Finland i juni. 2. og 3. juli spilte de i Oslo og Bergen, og i morgen slippes deres første felles album «18». Foto: Ilpo Musto / Shutterstock / NTB Vis mer
Publisert

ALBUM: Gitarstjerne og Hollywood-skuespiller sammen på scenen og nå også på plate. Det kan jo bli litt artig? Vel, det spørs hvordan man ser det…

Jeff Beck and Johnny Depp

«18»

Rock

Utgitt: 15, juli 2022
Plateselskap: Warner Music

«18 igjen.»
Se alle anmeldelser

Det var på forhånd årets mest omtalte konserter, men ifølge anmelderne var det lite å glede seg over da supergitarist Jeff Beck (78) og gjesteartist Johnny Depp (gitar/vokal) endelig kunne stå på scenen i Oslo og Bergen 2. og 3. juli (etter en utsettelse på grunn av corona-smitte i bandet).

Best på plate

Verst gikk det utover Depp (59), men Hollywood-skuespillerens begrensete sangstemme er slett ikke det største problemet med deres første felles album, «18». I studio har man verktøy som kan pynte på sånt. Derfor tror jeg bestemt at dette materialet gjør seg bedre på plate enn live. Samtidig må det innrømmes at det mest interessante med dette albumet - i utgangspunktet - er at de to samarbeider. Det er raust av Beck, som av alle som ikke er superfans blir henvist til en statistrolle.

Hollywood Vampires

Jeff Beck erstattet Eric Clapton i The Yardbirds i 1965, og ble sjøl erstattet av Jimmy Page. Han stiftet blant annet Jeff Beck Group, men har aldri oppnådd samme superstjernestatus som Eric Clapton. I likhet med «gitarguden» er han kåret til en av verdens mest innflytelsesrike gitarister. Men noen hitmaker har han aldri vært, og Oslo-konserten ble ikke utsolgt før Depp ble annonsert som «spesiell gjest».

Dro til England

Før dommen etter den tv-sendte rettssaken mot ekskona Amber Heard var lest opp, kastet Depp seg rundt og dukket overraskende opp på scenen med sin 19 år eldre kompis i England i begynnelsen av juni. Siden har de hengt sammen.

Depp var musiker før han ble Jack Sparrow og andre Hollywood-karakterer, og det er jo dette han helst vil holde på med. Han og Beck fant hverandre for seks år siden, da gitaridolet var gjesteartist på et album med Hollywood Vampires, Depps supergruppe sammen med sjokkrocker Alice Cooper og Aerosmiths Joe Perry. Begge fleipet om at de følte seg som 18-åringer igjen, og dermed hadde de også tittelen på sitt første felles album.

11-2

«18» inneholder elleve coverlåter og to Depp-komposisjoner - den ene en solid skivebom (rørete «Sad Motherfuckin' Parade», der tittelen og ordene «Big time motherfucker» gjentas i det uendelige med forvrengt stemme. Den skal visstnok handle om ekskona Amber Heard (« If I had a dime, it wouldn't reach your hand»).

Den andre er den absolutt godkjente balladen «This Is A Song For Hedy Lamarr» om den østerrikskfødte amerikanske skuespilleren og oppfinneren (1914-2000) - og det tøffe stjernelivet! (« I don't believe in humans any more (...) Who's gonna stand up to give you relief»).

Det var denne låten som fikk Beck til å spørre Depp om de skulle spille inn et album sammen. Og - veteranen Beck løfter låten med vart og fint gitarspill en «guru» verdig.

Coverlåter

Albumet er altså like ujevnt som konsertene med de to, igjen om vi skal forstå anmelderne rett (en av de to konsertene på Sentrum Scene 2. juli ligger for øvrig i sin helhet på YouTube).

«Hva hadde Depp der å gjøre», later til å være omkvedet i anmeldelsene og kommentarene, mens en stor andel av publikummerne syntes det var nok å se Depp. Men altså: Hvor interessant er det å lytte til en lang rekke coverlåter? Og - hvor viktig er det at den som står på scenen kan synge?

Variabelt

«18» veksler mellom forglemmelige instrumentaler og låter med vokal av Depp, med varierende resultat. Åpningen «Midnight Walker» er et eksempel på det første, et stykke «easy listening» signert den irske sekkepipespilleren Davy Spillane.

Men det fortsetter meget lovende med en enda råere versjon av «Death And Resurrection Song» enn originalen til britiske Killing Joke. Ikke noe galt med stemmen til Depp her, og Beck finner fram til gitardjevelen i seg. Det samme gjelder «Time», som starter rolig og bygger seg kraftig opp. Men noen stor versjon av Dennis Wilsons låt er det ikke.

Maltrakteres

Beach Boys' «Don't Talk (Put Your Head On My Shoulder)» og «Caroline, No» er «snille» og ganske uinteressante instrumentaler, mens «Ooo Baby Baby» levner Miracles-låten lite ære.

Riktig ille blir det når Depp maltrakterer en av verdens fineste og viktigste sanger. Marvin Gayes «What's Going On» er fint og varsomt spilt, men den har fått en ny, kort og oppdatert tekst som tar fullstendig brodden av versene som ble så viktige for kampen mot politiets brutalitet mot antikrigsbevegelsen i USA m.m. da den kom i 1971. Ganske uforståelig.

Kjedelig

Lou Reeds «Venus In Furs» fra 1967 har beholdt drivet og kulheten, men du skal være forsiktig med å kødde med Velvet Underground! Depp synger faktisk følsomt og fint på The Everly Brothers' «Let It Be Me» og Janis Ians «Stars», men de blir kjedelige. Avsluttende «Isolation» (John Lennon) tilføres lite - sjøl om Beck får bråke litt på slutten.

«18» vil neppe bli husket som noe annet enn en kuriositet når karrieren til de to herrene skal summeres opp. Så da blir spørsmålet: Hva er vitsen, liksom?

Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer