- At folk bryr sæ, e' mi lønn

Bautaen i norsk billedhoggerkunst, Nils Aas, har eviggjort pålene i Norges-historien: Ingstad, kong Haakon, Falkberget, Ibsen. Og så har du ham i lomma. Kikk på 10- og 20-kroningene dine.

- Æ e' skitnervøs. Æ e' ikke flink med ord. Ikke flink til å forklar' mæ. Men æ har sopa golvet før de kom.

Nils Aas rugger på kroppen. Slår et slag over ateliergolvet, før han igjen setter seg ved høvelbenken.

- Men æ kjæm altså fra Trøndelag, sier han. Etter snart 50 år i Oslo sitter ennå noe av barndomsdialekten i ham.

Vi har fått slippe inn til bautaen i nyere norsk billedhoggerkunst. Nylig fikk han reist enda et monument, minnesmerket over Anne Stine og Helge Ingstad på Bygdøy. En ny kunstnerisk triumf.

- Å få lag' et minne om dæm, det var no' det, sier Nils Aas stillferdig.

Ydmyk

I atelieret på Ekely har han selskap av andre påler i historien.

På golvet og på hyllene under det høye taket står Rembrandt, Henrik Ibsen, Einar Gerhardsen, Roald Amundsen, Johan Borgen, Charlie Chaplin, kong Haakon og sønnen Olav, Martin Tranmæl, Johan Falkberget, Harald Sæverud og Trygve Bratteli blant mange, mange flere. Biter av et lysende livsverk. Formet av følsomme hender som har evnet å gi portrettene sjel og gjenkjennelse. Et livsverk som skal få mange tilføyelser. Nils Aas har mye ugjort.

- Æ står på så godt æ kan. Æ går ikke på solarium og massasje. Æ e' velsigna med god hælse, og det e' ikke no' poæng i å dø fræsk. Det e' ikke no' å spar' på. Det koste', ja. Men nå'n skrubbsår må en regn' med å få. Og regninga betale' æ sjøl.

- Når æ driv med mitt, tænke æ ikke i det hele tatt. Og så læng' æ har de fundamentale behov dækka, forlange' æ ikke mer. Når en e' så sulten at en skjælv, e' det lykke å ha brød i skapet. Æ træng ikke franske retter. Æ har ei seng og kan gå på kino når æ vil. Når æ kan stå opp om morra'n og sætt i gang, når æ får te' no', da e' det søndag i livet mitt. Da boble' det i mæ. Æ prøve' å ikke juks'. Og e' det nå'n som sier at æ har gjort no' brukbart, blir æ rørt. At folk bryr sæ, e' mi lønn.

Nils Aas er feiret og hyllet for sin skaperevne, men hovmodig er han ikke blitt.

- Æ vil ikke vårrå nå'n storkar. Æ e' ydmjuk, særlig når æ tænke' på all' de talentan' som aldri fikk sjangsen, uten at dæm engang e' bitter. Når æ tænke' på det, føle' æ mæ iblant som en skit. Men det har ikke alltid vårre hælg for mæ heller.

Ut i verden

Det var på Inderøy i Trondheimsfjorden det begynte. En liten kar hadde en drøm han bar på. Med dype familierøtter i norsk håndverkstradisjon, tegnet han og formet figurer og portretter i alt han kom over. Om kveldene lå han i senga og brøt i flatbrød. Plutselig oppsto det noe. Naboenes ansikter eller skikkelser fra historien var formet. På dagene gikk han i elva og «klæmt» i blåleire. Eller han formet i snø.

En gang en hest. Da formingslæreren så den, sa han: «Sett deg på den hesten, Nils, og ri ut i verden og finn deg en stad du høver.» «Eg kunne ikkje lære ham noko, berre seie at det var bra,» sa læreren seinere.

Nils Aas bestemte seg. Han ville til Oslo for å lære. Faren syntes det var noe tull. Han mente sønnen skulle overta snekkerverkstedet hans.

- Det var en drift i mæ, og sjøl om far var sta, var æ det å'. - Kvart over elleve går bussen, sa æ. Så forsvant far. Han kom tilbake med en koffert han hadde spikra sammen til mæ. Det var gjort på et kvarter. Æ tok vare på den. Det skull' vis sæ at far vart stolt likevæl. Da han va' dø', fant æ all' utklippan' fra avisan' om mæ. Æ fikk en klump i halsen.

I dag står kofferten i «Nils Aas Kunstverksted», som hjembygda har skapt for ham, sammen med andre gaver fra Nils Aas' skaperverk.

- Det ligg' i underetasjen i Samvirkelaget. Det e' ikke no' jåleri. De har et anna utsiktspunkt der. De preike' ikke om kunst, heldigvis.

Det va' nå det.

Sulten

Nils Aas stryker seg over panna. Kryper sammen i kroppen som en reaksjon på egne ord. De flyter lettere enn han kanskje hadde tenkt seg. Men innimellom er han taus. Lar øynene fare rundt atelierveggene, før det direkte og åpne blikket igjen ser på intervjueren. Det er som om det borer seg tvers igjennom alt.

Og det er slik han er, Nils Aas. Han ser .

Da han kom til Oslo som 20-åring i femtiåra, hadde han ikke sett en skulptur før. Han var sulten på alt. Han kom med toget til Oslo med 150 lånte kroner ved sjutida om morgenen og gikk direkte til Heimen for landsungdom i Nordahl Bruns gate, der han skulle bo. Han satte fra seg kofferten på fortauet og gikk ut i Oslo. Da han kom tilbake om ettermiddagen, sto kofferten fortsatt på fortauet, og Nils Aas syntes han hadde sett alt.

Det skulle ta tid før den stillfarne håndverkersønnen fant seg til rette i Oslo. På Kunst- og håndverksskolen gikk det bra, men i det sosiale liv følte han seg fremmed. Hadde ikke lett for å få kontakt med folk. Han sleit, han var sulten. En gang så utsultet at han stjal en fiskebolleboks. Men da han hadde spart sammen nok penger, gikk han tilbake og gjorde opp for seg.

- Litt orden må det vær', sier han i dag.

Nils Aas har vel alltid visst at han hadde «noe i lomma». Etter hvert skulle andre også oppdage talentet hans. Han vant en tegnekonkurranse som Arbeiderbladet arrangerte. Den førte til tilbud om avistegnerjobb.

Han torde ikke si ja. Jobbet i stedet på brygga. Etter hvert våget han og ble en avistegner i toppsjiktet. Han trivdes med deadline, likte å bli naglet til veggen. Det gjør han fortsatt.

- Det nytte' ikke å komm' med en byste dagen etter 100-årsjubileet. Han smiler. Et vakkert smil som mykner ansiktets dype livsspor.

På sekstitallet, mens han gikk på Kunstakademiet, begynte det å løsne for Nils Aas. Han ble Arnold Haukelands assistent, og fikk etter hvert egne store utsmykkingsoppgaver, som toppet seg da han vant konkurransen om Haakon VII-monumentet. Siden 1972 har det stått på 7. juni-plassen i Oslo som et hovedverk i forrige århundres billedhoggerkunst.

Men framgangen var ikke uten kostnader. Pengelens og sulten tok han Johan Falkberget og bar den tunge bysten opp til LOs kontor. Falkberget hadde som gruvearbeider vært medlem av Arbeidsmannssamfunnet. Han tagg LO om å kjøpe den, futen sto på døra. Avslag.

- Æ kom mæ heim. Akkurat det glømme' æ ikke. I slike stunder har æ angra. Koffer vart æ ikke heim'? Æ kunn' ha stått ved høvelbænken og vårre snekkar.

Portrettlikhet

Han blir stille igjen. Vi får god tid til å se oss rundt. Blant alle berømthetene i atelieret henger et sterkt bilde av fortidas byoriginal, Luse-Frants.

- Ska' æ vis dæ no' vakkert? sier Nils Aas. Han legger et bilde av den sveitsiske billedhoggeren Alberto Giacometti på høvelbenken.

- E' ikke det vakkert, så veit ikke æ. Ansiktet e' et landskap. Det har sett det mæste og bevart sin sjæl. Ennå har æ ikke tort å lag' en portrættbyste av'n. Men nå'n veivisera må en ha lov til å ha. Johan Borgen vart en slik. Han tok mæ imot som en likemann, da æ som ganske ung spurt' om å få lag' en.

- Hva leter du etter i et ansikt du skal portrettere?

- Hva skal æ si? Æ har ikke svar på nån'ting. Pokker veit. Æ har alltid interessert mæ før folk. E' opptatt av trynet på folk. Æ har møtt mange etter hvert, både konger og hattemakere. Og det e' hattemakeren som har den bæste historia. Æ kjenne' mang' uteliggera. De også har gitt mæ en viss bakgrunn i å lage et ansikt. Har på et vis fått en intuisjon for menneskets historie. Og når æ begynn' å kjenn' igjen folk på bakhauet, veit æ at da skal æ få til nesa også.

EN AAS: Henrik Ibsen i Teaterparken i Bergen.