Humanetikere og ateister bidrar til et viktig mangfold i måten vi tror og tenker på. Samtidig virker livssynets representanter merkelig ubevisste om både sin samtid og historie.

Da Arnulf Øverland holdt det flammende foredraget «Kristendommen – den tiende landeplage» i Oslo Studentersamfund i 1933, var det av gode grunner: Stortinget hadde akkurat tvunget – eller anmodet, som det het – Nationaltheatret til å ikke sette opp Marc Connellys Guds grønne enger. Gud selv var nemlig en karakter i skuespillet, og sånt gjorde man bare ikke.

Mye har skjedd siden Stortingets sensur og Øverlands foredrag. Bare halvparten av den norske kirkens medlemmer definerer seg som kristne, ja, en tredjedel kaller seg til og med ateister. Det er ikke engang sjokkerende at prester ikke tror på Gud. Det er snart bare konservative muslimer som har et aktivt forhold til begrepet «blasfemi».

Øverland kunne snakke til meningsfeller om «den tiende landeplage» og gjøre seg forstått: Selv den største ateisten i salen kjente bibelreferansen. Øverlands foredrag fra 1933 er nesten uleselig uten ganske solid kristendomskunnskap.