Ateismens katedraler

Det er like krevende å tro på gud som å fornekte ham. Derfor fortsetter både ateister og troende med å bygge sine katedraler, skriver John O. Egeland.

 ALTERNATIV SEREMONI: Humanistisk konfirmasjon i Oslo Rådhus. 
Foto: Marianne Løvland / Scanpix
ALTERNATIV SEREMONI: Humanistisk konfirmasjon i Oslo Rådhus. Foto: Marianne Løvland / ScanpixVis mer
Kommentar

OM MAN SER UT over troens og vantroens landskap i Norge, er det mulig å registrere noen markante trekk. Det viktigste er at vi har beveget oss fra en massiv protestantisk dominans til større religiøst mangfold og mindre tro. I 1970 hadde Den norske kirke 94 prosent av befolkningen som medlemmer. Nå er tallet 77 prosent og det forventes å være redusert til 63 prosent i 2030. Antall katolikker og muslimer stiger raskt, men det gjør også flokken av ikke-troende. Andelen personer som ikke tror på gud øker jevnt og er nå beregnet til 18 prosent. Samtidig blir det færre som tror på gud uten tvil (ca. 15 prosent). Det handler altså om et landskap i rask endring og med mange innebygde konflikter.

FOR TIDA PÅGÅR EN debatt om statens rolle i finansieringen av kulturlivet. Mange - særlig på høyresida - mener den statlige dominansen er en blydyne som kveler og ensretter kulturlivet. Samtidig er det knapt noen som hever stemmen når det gjelder statens jernkontroll med tros- og livssynssamfunnenes økonomi og organisasjon. Ikke noen andel av samfunnslivet er så avhengig av statlige tilskudd. Og her gjelder det ikke korn, poteter og lammekjøtt, men spennet fra brennende religiøse mysterier til rasjonalismens kalde vitenskap og fornuft. De store spørsmål i livet er omdannet til tall i et tilskuddsformular.

SLIK HAR TRO OG livssyn blitt et marked hvor alle slåss om andeler, medlemmer og tilskudd. Og det skjer ikke alltid med saktmodighet, nestekjærlighet eller opplysningsiver. De siste dagene har vi sett et godt eksempel på dette. Torkel Brekke, professor i religionshistorie og rådgiver i tankesmia Civita, tok sats og avleverte en bannbulle mot Human-Etisk Forbund. Han beskyldte humanistene for å være en parasitt på troslivet, en religiøs sekt som lever av å håne kristendommen og av å stjele og sekularisere dens ritualer. Andre har fulgt opp med å hevde at ateismen er dogmatisk og illiberal. Pressesjefen i Human-Etisk Forbund, Jens Brun-Pedersen, avviste selvsagt at organisasjonen er en sekt. Det er umulig når forbundet har selvkritikk og tvil som sin fremste dyd, sa han.

MANGE IKKE-TROENDE, og det gjelder også denne rapportør, har et distansert forhold til Human-Etisk Forbund. Fra et beskjedent utgangspunkt på midten av 70-tallet (knapt 2000 medlemmer) har organisasjonen vokst til en gigant med om lag 83 000 tilskuddsberettigede tilhengere. Det gir en årlig inntekt fra staten på nesten 70 mill. kroner. Pengene brukes bl.a. til å bygge ut et heldekkende tilbud som er en parallell til de religiøse ritualene: Navneseremoni (tilsvarende dåp), konfirmasjon, vigsel og gravferd. Egne «prester» forretter og sørger for at ritualene er rensket for alt som kan lukte av kristenmannsblod. Human-Etisk Forbund likner stadig mer på en kirke for gudsfornektere.

SAMTIDIG ER DET ingen grunn til å beundre utviklingstakten og retningen i Den norske kirke. Hele prosessen rundt kirkeforliket og statskirkens siste dager, er preget av at presteskapet og de sivile lederne klamrer seg til alle typer privilegier. De har hevet dogmet fra boka «Kamerat Napoleon» av George Orwell opp til en ny tese om trossamfunn: «Alle dyr er like, men noen dyr er likere enn andre». Samtidig vakler kirken mellom å sende de ikke-troende til helvete og å komme dem vennlig i møte. Resultatet er en utvasking som reduserer troen til humanisme med metafysiske drag.

ATEISME ER IKKE mer enn fravær av gudstro. Den behøver slett ikke vende brodden mot dem som fremdeles tror. I et ekte sekulært samfunn kan tro og ikke-tro leve side om side uten konflikt. Holdes makt- og kontrollimpulsene i sjakk, er verdispennet på ingen måte uoverkommelig. De ikke-troende trenger heller ikke katedraler for å bekrefte sine tanker og verdier. Ateistene tåler å se at det stadig finnes et tomrom mellom tro og viten. Men ateismen er ikke en posisjon som er «grunnleggende tømt for mening», som mange kristne uttrykker det. Menneskets muligheter, og liljene på marken, er for alle.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.