Athomkraftverk

Sterkt og stødig fra Thom Yorke i komfortsonen.

ALBUM: Prosjektet Atoms For Peace springer ut av backingbandet Thom Yorke satt sammen for å framføre materiale fra soloalbumet «The Eraser», og teller blant andre Flea (Red Hot Chili Peppers), Joey Waronker (R. E. M., Beck) samt mannen mange omtaler som uoffisielt Radiohead-medlem, produsent og musiker Nigel Godrich, i rekkene.

Bandnavnet og også det visuelle utrykket utformet av Stanley Donwood, en annen Radiohead/Yorke-kjenning, knytter «Amok» utilslørt opp mot «The Eraser», men innholdsmessig deles også et sterkt slektskap med Radiohead-albumet «The King of Limbs» fra 2011.

Essensen er altså igjen ulmende og varm elektronikk, gyngende under Yorkes stadig like magnetiske vokallinjer. Bandet ga seg selv en stram tidsramme på bare tre dager i 2010 for å generere kjernematerien til det som nå foreligger i form av albumet «Amok».

Et imponerende stykke bandarbeide ligger derfor utvilsomt bak fragmentene og elementene som er satt sammen til et intrikat nettverk av organiske instrumenter, synther og trommemaskiner.

Når det er sagt, er dette et album som først og fremst oppleves som fullendt takket være elektronisk post-produksjon orkestrert av kraftduoen Yorke og Godrich. Atoms For Peace sklir i all hovedsak inn som nok en sjattering i den allerede meget tåkete gråsonen mellom Radiohead og solo-Yorke.

Åpningssporet «Before Your Very Eyes» og godt bassdrevne «Stuck Together Pieces» har likevel en utadvendt atmosfære over seg som oppleves mer unik for Atoms-prosjektet, muligens en bieffekt av at bandet ifølge seg selv har brukt deler av tiden sammen på sprit, biljard og Fela Kuti-skiver hjemme hos Flea. En sjeldent god kombinasjon, både som teoretisk tankeeksperiment — og også i praksis skulle det altså vise seg.  

Athomkraftverk

«Amok» er sterk, stødig og spennende, men skal likevel få tåle et spørsmålstegn om hvorvidt Yorke har blitt for komfortabel under sin egen tydelige signatur.

Albumet er en naturlig forlengelse av den elektroniske sjenerøsiteten Yorke har vist de siste åra, men utfordrer ikke den musikalske verdensordenen han selv har vært med på å sette.

Ingenting ville vært mer gledelig om vi neste gang ble totalt blåst av jordas musikalske overflate - York har nemlig fortsatt midlene og makten til rådighet i sin hule hånd, og det i samtlige av sine prosjekter.