Anmeldelse: Taylor Swift - «Evermore»

Atmosfærisk mesterverk

Taylor Swift viser hvorfor hun er en av verdens beste låtskrivere.

GIR HÅP: Taylor Swifts nye plate, «Evermore», er det håpefulle eventyret vi trenger i desember. Foto: Universal
GIR HÅP: Taylor Swifts nye plate, «Evermore», er det håpefulle eventyret vi trenger i desember. Foto: Universal Vis mer
Publisert
Sist oppdatert

«Evermore»

Taylor Swift

Pop

Utgitt: 2020
Plateselskap: Universal

«Hva mer kan man be om?»
Se alle anmeldelser

ALBUM: Mens andre artister har kastet seg inn i ekstravagante pop-numre for å unnslippe 2020, så bestemte Taylor Swift seg for å legge alle følelser på bordet. «Folklore» satte listen for Swifts nye lydbilde og nå tar «Evermore» oss enda lenger inn i skogen av følelser og fantasi.

Igjen ser vi Swift forbigå nøye planlagte albumkampanjer til fordel for en ut-av-det-blå-lansering. Hun gjorde det med «Folklore» i sommer, og akkurat når vi hadde sluttet å nynne på «Cardigan», minner Swift oss på hvorfor hun er en av verdens beste låtskrivere.

«Evermore» plukker opp der «Folklore» sluttet med «Williow».

Atmosfærisk mesterverk

«Gold Rush» byr på eventyrlig melodi og konfronterende fraser. Låten er den eneste på «Evermore» produsert av Swifts mangeårige samarbeidspartner, produsenten Jack Antonoff som bringer sin pop-sensibilitet inn i miksen. Det er nesten garantert magi når disse to slår hodene sammen og «Gold Rush» er enda et bevis på nettopp dette.

Som på «Folklore» er det Arron Dessner som står for mesteparten av produksjonen. Dessners indie-følsomhet gir Swifts musikk et annet preg enn hva moderne pop kanskje venter seg, like fullt er den romslige følelsen gjennomgående på «Evermore». En tråd av ettertenksomhet og tankegods som spinner tekstenes mange fortellinger, anekdoter og erkjennelser sammen til et atmosfærisk mesterverk.

Albumet er heller ikke foruten profilerte samarbeid. På «No Body, No Crime» har Swift fått med søstrene i Haim på å planlegge den perfekte hevnen. Låten viser de country-kvalitetene som satte Swift på kartet på tidlig 2000-tallet - i en mer moden innpakning. Dessners band, The National, dukker også opp for «Coney Island» - en hjerteskjærende duett med frysningsfaktor i de små detaljene.

Virkelighetsflukt

«Evermore» har en mer leken kvalitet enn søsteralbumet. Der «Folklore» ga oss ro og melankolsk magi, gir «Evermore» en virkelighetsflukt inn i Swifts egne eventyrland. «Evermore» byr på samme roen, men nå med en mer distinkt pop-glans til de melodiske faktene. Dette kommer spesielt fram på «Long Story Short» som forener trekk fra Swifts «1989»-era, med Dessners indie-produksjon.

Felles for Swifts eventyrbok av tekster er en følelse av etterpåklokskap, noen ganger blandet med skyld, andre ganger med rosafargede romanser eller glitrende nostalgi. Hver låt forteller en historie, nøyaktig diktert gjennom myke melodier, treffende formuleringer og smarte metaforer.

Swift viser nok en gang hvordan hun ikke trenger stadium-fyllende bombastiske pop-numre for å sementere sin plass som popstjerne.

Lys i mørket

Som en helhetlig opplevelse er «Evermore» fantastisk. Albumet går enda dypere inn i materien på det melodiske landskapet Swift begynte å kartlegge med «Folklore». Vi får forførende intrikate fortellinger, betroelser, men mens dagboksidene blafrer skulle man likevel ønske at vi kunne få en låt som tok litt større plass. Likevel, Taylor Swift gir oss det håpefulle lydsporet vi ikke vi trengte for å komme oss gjennom tidenes mørkeste desember, og hva mer kan man be om?

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer