Atomboksen

Ruvende dokumentasjon av et ruvende band.

CD: Da Atomic fant sin nåværende besetning rundt 2000/2001, gikk det bare kort tid før suset i sivet ble veldig sterkt: Endelig ei moderne, hjemlig jazzgruppe med kapasitet til å fylle sporene fra 70-åras legendariske Garbarek/Stenson-kvartett.

SAMMENLIKNINGEN ble ikke mindre nærliggende av at det nok en gang handlet om et svensk-norsk samarbeid, med Håvard Wiik (piano), Ingebrigt Håker Flaten  (kontrabass) og Paal Nilssen-Love (trommer) fra denne siden av Kjølen, Fredrik Ljungkvist (saksofoner, klarinetter) og Magnus Broo (trompet) fra den andre. Men mest skyldtes den det faktum at Atomics konserter og klubbjobber utløste publikumsreaksjoner som minnet om koket fra Garbarek/Stenson-kvartettens velmaktsdager. Det var smått sensasjonelt: Her kom det en klassisk, akustisk jazzkvintettbesetning og spilte folk i senk på gamlemåten. Ikke bare klarte den seg uten digital- og DJ-assistanse, den låt heller ikke som kopister av noe som helst. Å høre Atomic var som å få jazzhistorien - fra the blues og den første kollektive New Orleans-impro til avantgarde - gjenfortalt, av de historisk korrekte røstene, men på nye og besettende måter.

I 2001 kom den første dokumentasjonen på CD, «Feet Music». To år etter kom Spellemannpris-vinneren «Boom Boom». Det skulle tilsi en ny CD i høst, men i stedet utgir Atomic og plateselskapet Jazzland boksen «The Bikini Tapes» . Her, på tre CD-er, får vi høre hvordan bandet låt og utviklet uttrykket gjennom den travle turnévåren 2004, på i alt 17 spor, hvorav tre - «Alla Dansar Samba Till Tyst Musik», «Kerosene», «Boom Boom» - er dubletter, og fire er nye i forhold til «Feet Music» og «Boom Boom»-repertoarene. Alt, bortsett fra Radioheads «Pyramid Song» er originalstoff, kreditert Wiik (3), Ljungkvist (8) og Broo (2).

DE TRE PLATENE byr på en to og en halv times lyttefest. Håvard Wiiks tidligere ikke innspilte «Geometrical Restlessness» innleder, et nesten fanfareaktig tema følges opp av et abrupt impro-parti. (Samme Wiik har også levert en vakker minnestund for Steve Lacy, «Leave Stacy», som er ny på CD.) Men stort sett vil Atomic-fans gjenkjenne temaene, og som denne lytter forsøke å ta inn hele lydbildet på én gang - noe som i lange strekk er vanskelig, fordi det kontinuerlig kastes inn bidrag fra alle hold. Selv når Broo og Ljungkvist spiller unisont, er det travelt nok for et par ører å holde styr på Wiik, Håker Flaten og Nilssen-Love, for friheten i Atomic er tilsynelatende grenseløs.

MEN BARE TILSYNELATENDE. Atomics musikk er forankret i tonalitet - bl.a. blues og svenske folketoner - og i amerikansk modernisme/avantgarde, men oftest med en tydelig puls. Magnus Broos trompet kan sprute ild som en Lester Bowies i storslag, men hør om den ikke kan låte mer enn litt

Armstrongsk også. På samme måte har Ljungkvists saksofon- og klarinettspill de mange stilarters ekko i seg, og Lennie Tristano er ikke den eneste pianisten som har inspirert Wiik, selv om han kanskje er den viktigste. Den musikalske inputen hos Håker Flaten og Nilssen-Love skal jeg ikke spekulere om, bare nøye meg med å fastslå at outputen er formidabel: oppfinnsom, intens og drivende, alltid drivende.

BEST SIDEN Garbarek/Stenson? Et umulig spørsmål, en umulig sammenlikning. Men Atomic er en av nåtidsmusikkens mest markante stemmer, og som sådan sann samtidsmusikk. I høst skal bandet turnere, også i Norge, så gjør lekser, hør på «The Bikini Tapes» og ta konsertopplevelsen som dessert når kveldene blir lange.