Atomkraft ingen løsning

KLIMA: 20 år etter Tsjernobylulykken er atomkraften igjen i støtet. Men kan atomkraften løse drivhuseffekten?

Verdens energiforbruk er i stadig vekst, og fyres opp av kull, olje og gass, energikilder som gir store utslipp av drivhusgassen karbondioksid (CO2). Samtidig framstår atomkraften som et rent alternativ uten utslipp av slike farlige gasser. En av dem som har latt seg trollbinde er professoren bak Gaia-teorien fra 1970-tallet, James Lovelock. I et utdrag fra hans nye bok, trykt i Dagbladet 18. april, skriver professoren at vi må overvinne den irrasjonelle frykten for atomkraft. Han er en av mange som nå vil ta i bruk atomkraft som klimatiltak. Men er atomkraften et effektiv klimatiltak, og den såkalte frykten for atomkraft så irrasjonell? Avgjørende for dette spørsmålet er hvor framtidens klimagassutslipp vil oppstå. En økende andel av klimagassutslippene kommer ikke fra stabile vestlige land, men land i industriell og politisk utvikling. Et eksempel er Kina som siden 1980-tallet har opplevd en fabelaktig økonomisk utvikling. Utviklingen har økt levestandarden for mange kinesere, men har også medført kraftig økning i landets klimagassutslipp. Bare USA slipper ut mer. Likevel nekter Kina å påta seg klimaforpliktelser, og viser til befolkningens naturlige rett til utvikling. 70 prosent av energiforsyningen i landet er kullbasert og 85 % av landets utslipp av CO2 stammer fra forbrenning av kull. Det er bare et tidsspørsmål før Kina, og ikke USA, vil være verdens største klimaforurenser. Kinas kullavhengighet er derfor ikke bare et problem for den kinesiske staten, men også en utfordring for verdenssamfunnet som helhet.

DET VAR DERFOR mange som jublet når Kina lanserte planer om å bygge åtte nye atomreaktorer, og femdoble elektrisitetsproduksjonen fra atomkraft. Men er atomkraften er god løsning for Kina? Det er ikke tilfeldig at det oftest er vårt fredelige naboland Sverige atomindustrien viser til når de trenger et godt eksempel. Grunnprinsippet for atomkraften er nemlig det samme i dag som for femti år siden. Det er splitting, eller fisjon av grunnstoffet Uran-235 som genererer varme og energi ved hjelp av en damp- eller gassturbin. Prosessen krever kompleks teknologi og moderne overvåking. For å drifte ett eneste atomkraftverk må man ha kontinuerlig, kvalifisert tilsyn, ikke bare med reaktordriften, men også med det spaltbare materialet reaktoren produserer. Atomkraften er derfor den eneste energikilden som er avhengig av stabile og vel fungerende samfunnsstrukturer for å være tilnærmet trygg.

OMVELTNINGER av den typen man opplevde under oppløsningen av Sovjetunionen er katastrofale for sikkerheten til atomkraftverkene. Noe så enkelt som manglende utbetaling av lønn har vært et kontinuerlig problem for sikkerheten ved russiske atomkraftverk, og tyveri av spaltbart materiale er rapportert fra flere deler av landet. Det er vanskelig å spå om framtiden, men det er ikke helt usannsynlig at også postkommunistiske Kina, eller for den saks skyld det ferske atomkraftlandet Iran, vil kunne oppleve turbulente perioder i tiårene vi har foran oss. Slik turbulens øker faren for ulykker, og for at spaltbart materiale kan komme på avveie. Vel så viktig i denne sammenheng er de ikke-spredningshensyn som er knyttet til atomkraften. Skulle høyaktiv avfall komme på avveie kan det benyttes i såkalte skitne bomber. Større stater vil også ha mulighet til å utvikle atomvåpen av det kjernefysiske avfallet, slik India og Pakistan har gjort. Det er derfor ingen tvil om at spredning av atomkraft til flere stater i den tredje verden også vil øke faren for spredning av atomvåpen.

AT DET ER nettopp Kina som satser stort på atomkraft er neppe noen tilfeldighet. Atomindustrien har tradisjonelt hatt tett tilknytning til store offentlige programmer med rundhåndet finansiering. Ingen energikilder har fått så mye statlige penger og ressurser til forskning og utvikling som atomkraften. Til og med i Norge var over halvparten av statsstøtten til Norges Forskningsråd øremerket atomforskningen i en periode på 1950 og 1960-tallet. Dette er midler som aldri har kommet det norske samfunnet særlig til nytte. Likevel er Norges atomforskning bare en fotnote i det store eventyret om atomindustrien. Milliardprogrammer for utvikling av såkalte kretsløp for kjernekraften har vært på programmet i Russland, Storbritannia, Frankrike i snart seksti år uten at det har gitt oss noen løsning på avfallsproblemet. Tvert i mot har det ene kostbare programmet etter det andre gått over ende. I stedet for billig energi har atomforskernes lekegrind gitt oss et stadig voksende berg med høyaktivt avfall, som ingen har funnet noen endelig løsning for. Det er verdens farligste avfall det er tale om, avfall som må isoleres fra mennesker og natur i flere hundretusen år.Storbritannia er ett av få land som har regnet på hva det koster å håndtere avfallet, og det blir ikke billig: 644 milliarder kroner koster det å rydde opp i landets atomavfall. Prislappen innbefatter riving av gamle atomkraftverk, samt transport og lagring av det radioaktive avfallet. Men den inkluderer ikke behandlingen av landets 70 tonn med plutonium, slik Lovelock gir inntrykk av i sin kommentar i Dagbladet. Prisen for å behandle plutoniumet vil komme i tillegg, enten man utsetter problemet, slik Lovelock foreslår, eller deponerer avfallet direkte. Utgiftene britene alene må ut med for å rydde opp i sitt atomavfall kan dermed komme opp i mer enn 1000 milliarder kroner.

DET ER HELLER ikke sikkert at atomkraften er så klimavennlig som Lovelock vil ha det til. I dag står verdens 440 kraftreaktorer for omtrent 7 prosent av verdens energiproduksjon. Selv med en utbygging av 1000 nye reaktorer vil denne andelen neppe overstige 15 prosent, langt fra nok til å stanse veksten i fossil energi. Samtidig vil en slik utbygging legge kraftig press på verdens uranforekomster. Lovelock påpeker at det finnes store uranforekomster i verden, men glemmer at disse finnes i lave konsentrasjoner. Ifølge kjemikeren Willem S. van Leeuwen og atomfysikeren Philip Bartlett vil fallende uranforekomster i et slikt scenario kunne kreve utvinning, knusing og prosessering av opp til 10.000 tonn med stein for ett tonn uran. Prosessering av uran fra så store steinmasser vil kreve store mengder energi fra kull og olje, og dermed føre til store CO2-utslipp. I tillegg kommer transport av uran til og fra kraftverkene. Det er derfor ikke gitt at utslippsreduksjoner i ett land, ved hjelp av atomkraft, fører til nettoreduksjoner på verdensbasis. Kampen om penger og ressurser til effektive klimatiltak er beinhard, og det er ingen grunn til å kaste bort enda flere ressurser på en teknologi som til tross for femti år med forskning og utvikling fremdeles har til gode å levere. Er man opptatt av effektive klimatiltak bør han heller se nærmere på teknologi for rensing og deponering av CO2. Slik teknologi kan ikke misbrukes slik som atomteknologi, har dermed mulighet for større utbredelse, og vil gi effektive og synlige utslippsreduksjoner.