Atomkraftanstrengelser

Før brukte Natur og Ungdom bannere når de demonstrerte mot atomkraft. Nå bruker de russere også.

- ÅÅ! SE, DA! ÅRETS FØRSTE HESTEHOV!

La oss konstatere: Det er nok få organisasjoner som er så begeistrede bilpassasjerer som Natur og Ungdom. Mens vi kjører i en sølvgrå, seks-seters Toyota med rusten sidedør gjennom et østfoldlandskap badet i vårsol, mens atomsekretær Marte Hunsdal Knutsen i atomutvalget sitter i baksetet og nesten drukner i sakspapirer, pressemeldinger, arbeidsnotater og utkast til interpellasjoner, tar hun seg fortsatt tid til å registrere absolutt ALLE syns- og sanseinntrykk langs veien.

- Åå! sier hun snart igjen.

- De har altfor store kjøpesentre her.

I passasjersetet foran sitter Kjersti Album, en av Natur og Ungdoms mest erfarne på atomspørsmål. Hun strikker og myser mot solen om hverandre. Snart vil det skye til. Til slutt vil hun ha strikket en lang veskestropp.

- Her kommer sommeren og her kommer vi! roper hun.

- Jeg så akkurat en fjellrev! legger sjåfør Martin Ytre-Eide til.

- Det var en katt, Martin, korrigerer Kjersti.

- Å.

I SETET VED SIDEN av meg ligger det en russer og sover. Han heter Dmitri Strazhinskij, foretrekker å bli kalt «Dima», og kommer fra den lille byen Apatity på Kola-halvøya. I går fylte han 25 år. Om tre dager er det 18 år siden reaktor nummer fire i atomkraftverket på Tsjernobyl eksploderte, og historiens verste miljøkatastrofe var et faktum.

Ingen av disse tingene synes å begeistre Dmitri Strazhinskij.

Han er i Norge som Natur og Ungdoms gjest, og som representant for deres russiske søsterorganisasjon Priroda i Molodezh («natur og ungdom»), som har sine medlemmer i Murmansk og på Kola-halvøya. Her er han født, her har han vokst opp, og her skal han bli livet ut.

I løpet av den tiden skal han, dette er i korte trekk planen, klare å kvitte seg med alt som finnes av atomkraft på Kola-halvøya.

Først skal han bare til Halden en tur.

SIDEN 1958 HAR HALDEN huset en av Norges to atomreaktorer. Halden-reaktoren, eller The Halden Reactor Project, som det står foran inngangen, er et forskningsinstitutt som har som uttalt hovedoppgave å «opprettholde og videreutvikle nasjonal kompetanse innenfor reaktorsikkerhet, strålevern og nukleærteknologi». Instituttet leverer sikkerhetssystemer til Kola kjernekraftverk, noe som har redusert faren for eksplosjoner og lekkasjer, men som også har bidratt til å forlenge kjernekraftverkets levetid.

Omtrent siden 1958 har Natur og Ungdom forsøkt å sette en stopper for Halden-reaktoren. I en demonstrasjon i 2002 kom de med tv og radio og sin største banner noensinne, som de spredte utover fjellet som kneiser over industriområdet. «No mox» sto det på banneren, det var ment som en oppfordring om å stoppe forskningen på atombrenselet Mixed Oxide Fuel i Halden. Oppfordringen har ikke blitt fulgt.

SÅ DENNE GANG SKAL Natur og Ungdom forsøke seg med silkehanskene på. De har varslet at de kommer, de har tatt med seg en langt mindre banner, og de har ellers bare med seg en rull med gaffa-tape som de skal overrekke direktøren, slik at han kan lappe sammen alle atomlekkasjene de måtte ha.

- Det er en symbolsk gave. Vi regner ikke med at gaffa-tape vil løse noe som helst, understreker Marte Hunsdal Knudsen.

Det første som skjer da vi ankommer Halden, er at 19-årige Jon Skulberg hopper inn i bilen. Han er Natur og Ungdoms viktigste medlem i byen, og ikke bare fordi han er en edderkopp av de sjeldne, som driver kommunelobbypolitikk den ene dagen og arrangerer kulturfestival og kurs i «frigjørende dans» den andre dagen, men også fordi han er deres eneste medlem i byen.

- Halden Dagblad kommer iallfall. Etterpå skal vi møte SV og RV. Minst, sier han.

- Jeg merker jeg håper de serverer noe lunsjgreier ved reaktoren, sier Kjersti Album.

IDET TOYOTAEN VRENGER OPP FORAN inngangen, våkner Dmitri og hans russiske kollega Maria Smirnova med et blunk. Enten er det sånn de normalt reagerer på høyt becquerelnivå, eller så er det den inntrengende papirmasselukten fra nabobedriften Norske Skog som river dem ut av søvnen.

Utenfor har instituttet hengt opp et russisk flagg.

- Nice, sier Dmitri tørt, akkurat som i «Oppdrag Nemo», når den ene pelikanen oppdager en luftboble i havoverflaten bak den andre.

Natur og Ungdom svarer med å plastre opp «Steng Halden-reaktoren»-banneret sitt langs siden av bilen. Mens de venter på at direktøren skal komme ut, foreslår Kjersti Album å ha en lek hvor man gjetter på navnene på landene som er tilknyttet The Halden Reactor Project. Hun medgir at det kan bli lettere for henne enn andre.

Så står plutselig driftssjef Thomas Elisenberg der. Han kaller atomsekretær Marte Knutsen til seg, lukker døren bak dem. Snart kommer hun ut igjen, med et blikk som indikerer at det ikke gikk så bra inne hos rektor.

- De slipper oss ikke inn før vi har tatt ned banneret, sier hun.

- Hærrregud. Hva hadde de regnet med, da? Vi er jo Natur og Ungdom, sier Kjersti Album.

Resignert hjelper hun til å brette sammen banneret. Før hun går inn, kikker hun stjålent mot Månefjellet i bakgrunnen.

- Du vet, det der fjellet så mye finere ut med banner rundt.

DET VISER SEG AT OGSÅ forskningsinstituttet har en russer på laget. Mikhail Iazikov er Kola Power Plants representant i Halden, smørblidt deler han ut pins med kjernekraftlogo før dagens Powerpoint-presentasjon av atomforskning innledes. Rådgiver Thorbjørn Bjørlo forteller om hvor driftssikker Halden-reaktoren er, hvordan de teoretisk sett kan holde på «inn i evigheten».

- Så lenge Russland vil holde anleggene operative, vil jeg at vi skal jobbe der og gjøre de tryggere, sier han.

Dmitri reiser seg, sier at han føler det er «en ond sirkel» som blir tegnet opp.

- Dere vil ikke slutte å hjelpe dem før russiske myndigheter beslutter å stenge anleggene. Men russiske myndigheter vil ikke stenge anleggene før noen slutter å hjelpe dem. Dette er et problem, sier han.

- Men dette er Russlands avgjørelse. Jeg kan ikke være den som bestemmer om man skal stenge eller opprettholde kjernekraftverkene, gjentar Bjørlo.

- Heldigvis, sier Kjersti Album.

SÅ FÅR VI VÆRE MED de tre russiske representantene inn i et eget avlukke, hvor de skal diskutere situasjonen i Russland mer inngående. Mikhail Iazikov fra Kola Power Plant snakker fort og blidt, en gang dukker ordet «perestrojka» opp, ofte dukker ordet «Tsjernobyl» opp. Dmitri drikker kaffe og kommer med knappe replikker, innimellom noterer han.

Etter nærmere en time oppsummerer Mikhail Iazikov på engelsk:

- En gang vil anlegget vårt stenge. But not now, not tomorrow, sier han, og legger til:

- Det blir ikke opp til meg, men til myndighetene våre. Og husk at Russland har en tradisjon for vanskelige myndigheter. Husk på tsartiden.

Etterpå er Dmitri merkelig oppglødd.

- Et sted inni samtalen vår nevnte han at han har tro på vindkraft. Jeg skrev det ned, sier han, kikker på notatene sine.

- En dag vil det komme vindkraft til Kola. So there is debate. There is hope .

DAGEN ETTER, UTENFOR STORTINGET, gjentar Dmitri Strazhinskij dette. Sammen med ham står et titalls Natur og Ungdom-demonstranter, som for anledningen har byttet ut silkehanskene med heldekkende hvite stråledrakter. Bjørn Jacobsen, SV-politiker og medlem av Stortingets utenrikskomité, kommer ut og møter dem, fulgt av to rådgivere som sier at tiden er knapp, de skal i et møte hvert øyeblikk. Alt Jacobsen rekker er å hilse på Dmitri, som får sagt «Dmitri» og at Norge bør hjelpe hans organisasjon med å «legge press på russiske myndigheter».

- Takk, sier Jacobsen.

Etterpå er Dmitri igjen merkelig oppglødd.

- Han virket som en hyggelig fyr. Det var bare noen få minutter, men det betyr at debattene kan starte, sier Dimitri etterpå.

- Det var kanskje bare ett minutt?

- Yes, but even so, sier han.

- There is still hope.

OG KANSKJE ER DET DET. For det kom flere gode nyheter for atommotstandere denne uken: Onsdag kom meldingen om at det britiske atomanlegget Sellafield vil ta i bruk et renseanlegg som filtrerer vekk alt radioaktivt utslipp mot norskekysten. Samme dag ble den israelske atomteknikeren Mordechai Vanunu løslatt etter 18 år i fangenskap. Og samme dag signaliserte Utenriksdepartementet at Norge fra og med 2005 vil redusere sin økonomiske støtte til atomkraftverket på Kola-halvøya.

Dette vet ennå ikke passasjerene i en sølvgrå Toyota på vei ut av Østfold tirsdag kveld. De vet bare at de har hatt en bra dag i Halden, at de har «etablert en dialog» med ledelsen ved Halden-reaktoren.

- Men de må ikke tro at vi er blitt så gode venner at vi ikke tar med oss en svær banner neste gang. Vi blir aldri så gode venner, sier Kjersti Album.

Dmitri sier ingenting: han sover.

Bakerst sitter atomsekretær Marte Hunsdal Knutsen med en bærbar PC på fanget og forfatter en pressemelding. Før vi gir oss for i dag, synes hun at man burde se over kontroll- og konstitusjonskomitéens innstilling etter Riksrevisjonens gjennomgang av handlingsplan for atomsaker.

- Nei, nå får vi bare komme oss ut av dette luktefylket, sier Kjersti Album, idet vi passerer et tungt gjødslet åkerområde.

- Ja, for det lukter litt mye ku her, kommer det fra baksetet.

- Men egentlig lukter det jo bare koselig.

<B>STENGTE DØRER: Natur og Ungdoms innleide Rent-a-wreck-Toyota har fått dem til Halden-reaktoren. Nå er problemet å få opp døra. Sjåfør Martin Ytre-Eide aksjonerer.
<B>KOLA-KOMPANIET: Russiske Dmitri Strazhinskij (til høyre) jobber i Natur og ungdoms søsterorganisasjon på Kola-halvøya. Han vil stenge kjernekraftverket og satse på alternative energikilder. Nå. Her foran Halden-reaktoren med Natur og Ungdoms Kjersti Album (ytterst t.v.), Marte Hunsdal Knutsen og Jon Skulberg (delvis skjult).
<B>RUSSER PÅ LØVEBAKKEN: Dmitri Strazhinskij (25) møter stortingspolitikeren Bjørn Jacobsen (SV) i ett minutt. - He seemed nice. There is hope, sier han.
<B>IKKE SMIL: 90 prosent av Natur og Ungdoms aksjoner handler om dokumentasjon . Kjersti Album foreviger Martin Ytre-Eide og deres russiske sannhetsvitne foran reaktor-anlegget i Halden.