Atomnedrustning - hva nå?

I begynnelsen av mai ble jeg oppringt av et markedsundersøkelsesinstitutt. De ville vite hvilket parti jeg stemte på ved siste valg, om jeg hadde skiftet takstein på huset de siste to årene og om jeg kjøpte pølser på åpen gate.

Litt bardus kom så dette spørsmålet: - Hva er etter din mening den viktigste politiske saken i dag? Etter en ørliten nøling svarte jeg: - Atomnedrustning. En pause i den andre enden av tråden, så hørte jeg: - Det svaret står ikke på skjemaet mitt. - Det er likevel den viktigste saken, svarte jeg med overbevisning. - Det er jeg helt enig i, sa intervjueren. Noen dager etter, 11. og 13. mai, gjennomførte India sine fem underjordiske atomvåpensprengninger

Som medlem av Oslo Bispedømmeråd var jeg tilstede under vigslingsgudstjenesten for Gunnar Stålsett i Oslo Domkirke 24. mai. Han holdt en utmerket preken der han bl.a. understreket at evangeliet må fortolkes inn i vår tid og refererte til kirkens engasjement i kampen mot apartheid i Sør-Afrika. Etter gudstjenesten sto den nye biskopen på kirketrappen og tok hver enkelt i hånden. Jeg ønsket ham lykke til og tilføyet med underforstått referanse til hans verv som medlem av Nobelkomiteen:

- Glem ikke atomvåpnene. Jeg skal ikke glemme atomvåpnene, svarte han. Fire dager senere gjennomførte Pakistan sine første atomvåpensprengninger, og to dager deretter nok en sprengning.

En hel verden har med rette fordømt disse atomvåpensprengningene. Også den norske regjering har protestert kraftig og umiddelbart ved å innkalle ambassadørene til Utenriksdepartementet, ved å fryse stat-til-stat-hjelp som ikke er fattigdomsrettet og ved å avslå nye eksportgarantier. På kort sikt er dette fornuftig politikk. På lengre sikt krever situasjonen at de gamle atomvåpenstatene våkner opp og tar selvkritikk på sitt eget avhengighetsforhold til atomvåpen. Med tanke på global nedrustning av atomvåpen har den nåværende politikk på området vist seg fullstendig feilslått. NATOs holdning i den aktuelle situasjon illustrerer dette. På den ene side appellerer alliansen til India og Pakistan om å skrinlegge atomvåpenprogrammene av hensyn til regionens sikkerhet. På den annen side tviholder den på atomvåpnene som hjørnesteinen i sin egen sikkerhetspolitikk.

To internasjonale avtaler har hittil stått sentralt i arbeidet for atomnedrustning: ikke-spredningsavtalen - NPT (Non-Proliferation Treaty) og prøvestansavtalen - CTBT (Comprehensive Test-Ban Treaty). La oss se nærmere på dem i tur og orden. Den første avtalen, som skal hindre spredning av atomvåpen til nye stater, ble inngått i 1970 og gjort permanent i 1995. Avtalens artikkel VI pålegger partene til oppriktig («in good faith») å forhandle om effektive tiltak for full atomnedrustning. Betydningen av artikkel VI ble sterkt understreket da Haag-domstolen i 1996 enstemmig fastslo at den innebærer en juridisk bindende plikt «til å igangsette og fullføre forhandlinger som resulterer i atomnedrustning i enhver henseende under streng og effektiv internasjonal kontroll». Med henvisning til de gamle atomvåpenstatenes manglende vilje til å oppfylle artikkel VI har India og Pakistan nektet å undertegne ikke-spredningsavtalen. Formelt sett har de derfor heller ikke brutt avtalen.

Prøvestansavtalen ble fremforhandlet under Nedrustningskonferansen i Genhve og lagt frem til avstemning i FN i 1996. For at avtalen skal tre i kraft, må den ratifiseres av 44 land med kjernefysisk aktivitet av en viss størrelse, herunder inkludert India, Pakistan og Israel. Igjen har India og Pakistan nektet å tiltre avtalen og dermed effektivt blokkert for iverksettelsen av den. Følgelig foreligger det derfor heller ikke i forhold til denne avtalen noe brudd fra de to nye atomvåpenstatene.

Motargumentasjonen fra India har tatt utgangspunkt i at prøvestansavtalen i sin nåværende form ikke kan forhindre videreutvikling av atomvåpen. USAs såkalte subkritiske tester av atomvåpen illustrerer dette. Dette er tester der ingen kritisk masse formes (derav subkritisk) og ingen kjernefysisk kjedereaksjon igangsettes. Teknisk sett er derfor slike tester tillatt innenfor rammen av prøvestansavtalen, men de undergraver dens intensjoner.

Den offisielle begrunnelsen for USAs subkritiske tester er behovet for å opprettholde sikkerheten og påliteligheten av atomvåpenlagrene. Etter min mening er det unødvendig å teste sikkerhet og pålitelighet på denne måten. For atomkraftverk foretas slik testing på komponentnivå, mens konklusjoner på systemnivå trekkes ut fra matematisk modellering. Den reelle begrunnelsen oppfatter jeg å være vedlikehold av prøvefeltene og av forskningsmiljøer som kan utvikle nye atomvåpen.

I en pressemelding 14. juli 1997, etter USAs første subkritiske test 2. juli, betegnet daværende utenriksminister Bjørn Tore Godal testen som et «uheldig signal». Han gikk da også i sitt foredrag på Pugwash-konferansen på Lillehammer i august 1997 inn for stans i subkritiske tester. Den 19. februar i år uttalte Europa-parlamentet at USAs subkritiske tester underbygger Indias og Pakistans motstand mot å ratifisere avtalen, og at de forsterker opposisjonen også mot ikke-spredningsavtalen, spesielt i disse to nasjonene. Den 25. mars trosset likevel USA disse advarslene og gjennomførte en subkritisk test på prøvefeltet i Nevada, som den første av fire planlagte tester i 1998. Den offisielle norske protesten var meget forsiktig.

Det er ingen tvil om at India og Pakistan snakker med «dobbelt tunge» i atomvåpenspørsmål. Bak retorikken, som har preg av fredsbevegelsens argumenter og krav, ligger en sterkt nasjonalistisk og religiøs realpolitikk. Dette er blitt demonstrert for en hel verden de siste ukene. På den annen side har de opprinnelige atomvåpenstatene gitt haukene i India og Pakistan «lett match». Jeg har nevnt USAs subkritiske tester. Dertil kommer den fastlåste situasjonen ved Nedrustningskonferansen i Genhve (FNs forum for nedrustningsforhandlinger) og det manglende resultat av ikke-spredningskonferansen i Genhve 27. april- 8. mai (forberedelse til tilsynskonferansen i år 2000). Ifølge den tidligere kanadiske nedrustningsambassadør, Douglas Roche, er årsaken i begge tilfelle den manglende vilje hos de gamle atomvåpenstatene (unntatt Kina) til å gå inn i reelle nedrustningsforhandlinger. Tre dager etter ikke-spredningskonferansen i Genhve meldte India seg inn i atomklubben.

Det eksisterer i dag på verdensbasis rundt 30000 atomvåpen av diverse slag. Hvis de nåværende avtaler mellom Russland og USA blir gjennomført innen år 2007, vil tallet synke til rundt 17000 (fortsatt nok til å legge jorda øde mange ganger). START II-avtalen om reduksjon av langtrekkende (strategiske) atomvåpen ble ferdigforhandlet i 1993. Avtalen ble godkjent av USAs senat i 1996. Den er ennå ikke ratifisert av den russiske dumaen, men dumaen har nylig annonsert at den vil starte høringene i juni. Dumaens motstand mot avtalen har vært stor både pga. NATOs utvidelse østover og Russlands underlegenhet i konvensjonelle styrker. Dette brukes som begrunnelse for landets avhengighet av atomvåpen.

Det er rimelig at NATO og NATOs atommakter ut fra overlegenhet i konvensjonelle og kjernefysiske styrker går i bresjen for å få atomnedrustningen på skinnene igjen. Norge (og Canada) har her en viktig rolle med engasjementet i landminesaken som forbilde. Dette krever en uredd og selvstendig holdning i forhold til alliansepartnerne. På toppmøtet i Madrid i 1997 ble det vedtatt å oppdatere NATOs strategiske konsept. Ifølge statssekretær Åslaug Haga i Utenriksdepartementet har det ikke vært meningen å behandle de kjernevåpenrelaterte avsnitt av konseptet, men hun har forsikret om at Norge vil arbeide for at disse spørsmål likevel blir tatt opp. En slik debatt er på høy tid.

Det er verdt å merke seg at India 31. mai inviterte alle atomvåpenstater, og egentlig hele det internasjonale samfunn, til forhandlinger om en atomvåpenkonvensjon etter mønster av konvensjonene mot kjemiske og biologiske våpen. FN har gjennom alle år krevd slike forhandlinger. Teksten til en fullstendig modell av en atomvåpenkonvensjon, utarbeidet av Lawyer's Committee on Nuclear Policy, New York, er sirkulert fra FN til alle medlemslandene som et offisielt FN-dokument.

Global atomnedrustning er nødvendig for å sikre vår felles overlevelse og fremtid på jorden. For Bondevik-regjeringen burde dette ha høyeste prioritet. Dreier ikke dette seg om verdier, dreier ingenting seg om verdier.