Atomterror- trusselen

I OKTOBER 2001

, bare uker etter det massivt ødeleggende terrorangrepet på nedre Manhattan, gikk alarmen igjen: Terrorister var i ferd med å smugle et atomstridshode inn i New York. Beredskapen ble raskt satt på topp, men det viste seg snart å være falsk alarm. I dagene etter 11. september syntes plutselig et kjernefysisk terrorangrep å være mulig.

Siden da har media jevnlig bidratt med historier om atomvåpen på avveie, om kjernefysiske koffertbomber, og om ikke-statlige aktører klare til kjernefysisk krigføring. Rykteflommen har vært stor, spekulasjonene vidløftige - og kunnskapsnivået lavt. Atomterrortrusselen blir lett hypet i en tabloid mediehverdag.

Sannheten er at kjernevåpen vil være av liten eller ingen interesse for de langt fleste terrorgrupper. Tradisjonelle virkemidler, som vanlige bomber og eksplosiver, er mer enn tilstrekkelig for å nå deres mål. Nye våpentyper krever ny taktikk, trening og kunnskap. Risikoen for at aksjonene skal mislykkes øker, noe som selvsagt ikke er i terroristenes interesse. De politiske ringvirkningene og faktiske konsekvenser av atomvåpen, både i form av fysiske og psykiske skader, og er dessuten vanskelige å forutse.

Sannsynligheten for atomterrorangrep er derfor liten. De langt fleste terrorister vil holde seg til kjente midler og strategier. Men samtidig, visse terrorgrupper er mer innovative og har beviselig interessert seg for kjernevåpen. Mye bør gjøres for å hindre at slike grupper når sine mål om massedød og massive ødeleggelser. Bruk av kjernevåpen i et tettbefolket område, selv i begrenset omfang, vil være en katastrofe.

MEN HVA BØR GJØRES?

Kjernefysiske terrorister kan ikke avskrekkes på samme måte som de to supermaktene holdt hverandre i et felles jerngrep under den kalde krigen, med lovnader om gjensidig atomutslettelse. Å forsøke og endre terroristers intensjoner gjennom politiske prosesser og demokratibygging er et prisverdig, men også langsiktig tiltak. Den pågående «terrorkrigen» kan lett komme til å skape ny terror. I sum handler det om å begrense alle terroristers muligheter til gjennomføre kjernefysiske massedrap.

For å hindre atomterror må vi spørre oss hva som faktisk står mellom terrorister og eventuelle kjernevåpen. Hvilke kvalifikasjoner og materialer kreves? Og, hva kan det internasjonale samfunn gjøre for å heve de tekniske barrierene mot atomterrorisme?

I teorien er mottiltakene svært enkle: Pass på at terrorister ikke får fatt i uran eller plutonium. Uten spaltbart materiale kan intet kjernevåpen produseres. Men med tilgang til nok høyanriket uran kan også terrorgrupper være i stand til å lage enkle kjernevåpen av Hiroshima-typen. Den gang våpnene ble laget og brukt, representerte de det ypperste innen teknologisk nyvinning. I dag er ikke våpnene bare gamle, de er også primitive - med generelle design godt kjent fra faglitteraturen. Terrorister vil dessuten ha langt lavere krav til sine våpen enn stater når det gjelder sikkerhet, sprengvirkning og levering. Det handler med andre ord om å nekte terrorister spaltbart våpenmateriale. Skikkelig sikring av alt slikt materiale ved anlegg hvor dette finnes er avgjørende.

I praksis har imidlertid kontrollen vist seg svært vanskelig. Ikke bare er det produsert mer enn tre millioner spaltbart materiale under den kalde krigen. Gjentatte tyveri- og smuglingsforsøk viser også at sikringen ikke er god nok, særlig i det tidligere sovjetunionen. De massive kvantaene utgjør dermed et konstant sikkerhetsrisiko. Noen titalls kilo kan være nok til å lage et fungerende kjernevåpen. På grunn av materialenes ekstreme tetthet vil et par literkartonger romme tilstrekkelig materiale for en bombe.

SIDEN BEGYNNELSEN

av 1990-tallet er store overskuddslagre av spaltbart materiale i det tidligere sovjetunionen sikret ved hjelp av amerikanske midler. Tiltakene er unike. Arbeidet går imidlertid så alt for sent. Mindre enn halvparten av materialene som i dag finnes utenfor russiske atomvåpen er sikret, grunnet hemmelighold og mistillit mellom partene. Usikkerheten i estimatene over russiske lagre av spaltbart materiale representerer alene hundrevis av tonn. Det er et svært dårlig utgangspunkt for å hindre spredning. Om lag én prosent av alt høyanriket uran er i dag underlagt internasjonal kontroll.

Kjernevåpenstatene må selv vise ansvar, dels gjennom drastiske reduksjoner i eksisterende lagre av spaltbart materiale, og dels gjennom økt åpenhet om hvilke spaltbare materialer som finnes hvor. Tilfredsstillende løsninger for kontroll og sikring, som også tar hensyn til behovet for et visst hemmelighold, er tilgjengelige og klare til implementering - dersom politikerne vil.

Men så langt famler vi, muligens fordi trusselen er for diffus og for fantastisk. Enn så lenge finnes atomterrorisme kun i Hollywoods sfærer. Men muligens makter vi heller ikke å mobilisere fordi dette krever en drastisk omlegging av dagens kjernevåpenpolitikk: Dagens atomterrortrussel er et ektefødt barn av staters tidligere prioriteringer på kjernevåpenarenaen. At ekstreme terrorgrupper nå kan skaffe seg en slagkraft som tidligere kun var noen nasjoner forunt, skyldes ene og alene et massivt rustningskappløp, i sikkerhetens navn, under den kalde krigen. Løsningen på atomterrorproblemet krever med andre ord framsyn og kløkt - og en diskusjon om hvor og hva dagens kjernevåpenstater vil med sine våpen.

I MOTSETNING TIL

andre sikkerhetsproblemer, som for eksempel spredningen av håndvåpen, eller for den saks skyld, biologiske våpen, representerer kontroll og sikring av spaltbart våpenmateriale og kjernevåpen et endelig, avgrenset problem. Det er derfor også håndterbart, dersom den nødvendige politiske viljen genereres. Den pågående «terrorkrigen» har så langt gjort lite i denne retningen. Snarere har den bidratt til at vårt felles avtaleverk mot spredning av atomvåpenteknologi og spaltbart materiale gradvis svekkes. Dette er mildt sagt paradoksalt i en tid hvor internasjonal terrorisme og masseødeleggelsesvåpen er på toppen av sikkerhetsagendaen. Atomterrortrusselen er altså opphypet, men samtidig reell. Mottiltak er definitivt nødvendig, men dagens innsats mot trusselen er til dels feilfokusert og misforstått. «Krigen» mot atomterroren krever en felles satsning og politisk reinvestering i internasjonalt nedrustnings - og ikke-spredningsarbeid, ikke kjappe militære «løsninger».

TIDEN ER INNE,

for det første, å stikke hull på myten om at det er for vanskelig for terrorister å produsere kjernevåpen, og for det andre, å brette opp ermene i en felles, målrettet innsats for å hindre terrorister tilgang til spaltbart materiale. Bare dette kan forhindre at terrorister bruker et kjernevåpen i en storby. Som tidligere senator Sam Nunn gjentatte ganger har sagt: «Om så virkelig skjer, hva skulle vi ønsket at vi hadde gjort for å forhindre det? Og, hvorfor gjør vi ikke det i dag?»