Atomvåpen over alle grenser

Et sofistikert og verdensomspennende nettverk kan i dag levere materialer som kan brukes i kjernefysiske våpen, skriver lederen for IAEA, Mohammed El Baradei .

VI HAR FÅTT

en økt spredning av atomvåpen. Tidligere var det relativt vanskelig å få tak i utstyr og materiale. I dag kan et sofistikert, verdensomspennende nettverk levere komponenter til produksjon av materialer som kan brukes i kjernefysiske våpen. Etterspørselen er uten tvil til stede: Det finns fremdeles land som er interessert i å skaffe seg masseødeleggelsesvåpen på ulovlig vis.

Hvis vi ikke foretar oss noe, vil denne utviklingen bare fortsette. Vi kan regne med at land som oppfatter seg selv som sårbare, vil forsøke å bøte på denne sårbarheten, og i noen tilfeller utvikle hemmelige våpenprogrammer.

Forsyningsnettverket vil vokse seg større, og det blir lettere å skaffe ekspertise og materialer til framstilling av kjernefysiske våpen. Til slutt er det ikke til å unngå at terrorister får tilgang på slike materialer og teknologi, om ikke fungerende våpen.

Hvis ikke verden legger om kursen, risikerer vi å ødelegge oss selv. Sunn fornuft og nyere erfaringer tilsier at ikkespredningsavtalen som har vært til stor nytte siden 1970, må justeres for at den skal passe til den virkelighet vi står overfor i det 21. århundre. Uten å true den nasjonale suvereniteten, kan vi styrke ikke-spredningsregimet.

Første skritt er å skjerpe kontrollen med eksporten av kjernefysisk materiale. Dette var også ett av hovedpunktene i en tale om ikkespredning av atomvåpen som president Bush holdt for kort tid siden. Dagens system bygger på en gentlemen agreement. I tillegg til at avtalen ikke er bindende, er den av begrenset verdi fordi en rekke land som har en betydelig vekst innen industrien, står utenfor. Dessuten klarer ikke alle medlemslandene å kontrollere all eksport av kjernefysisk materiale.

SMUTTHULLENE

må tettes, og vi må få i stand internasjonale, lovfestede og avtalefestede kontroller, men samtidig bevare alle staters rett til å bruke atomteknologi til fredelige formål. Vi bør også sørge for at det blir ulovlig å hjelpe andre med å spre atomvåpen.

Samtidig må inspektørerne få større innflytelse. Etter iherdig innsats, og det med rette, gikk Iran og Libya nylig med på å gi Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA) utvidet rett til å gjennomføre inspeksjoner. Men atomenergibyrået burde ha rett til å foreta den type inspeksjoner i alle land.

Strengere tiltak må til for at landene skal verifisere sine forpliktelser i henhold til ikkespredningsavtalen, men til dags dato har mindre enn 20 prosent av FNs 191 medlemsland godkjent en protokoll som gir utvidet mulighet til kontroll. Og nok en gang som Bush sa i sin tale; dette bør gjelde for alle land.

Dessuten burde ikke noe land ha lov til å trekke seg fra avtalen. I dag kan den sies opp på tre måneders varsel. Enhver nasjon som påberoper seg denne forbeholdsklausulen, er temmelig sikkert en trussel mot verdensfreden og den internasjonale sikkerheten. Vi bør i det minste få en bestemmelse om at FNs sikkerhetsråd automatisk reagerer når et land sier opp avtalen.

Det internasjonale samfunnet må gjøre en bedre jobb med å kontrollere alle ledd som utgjør en risiko for spredning av kjernefysiske våpen. Alt fra framstilling av ny atomenergi til oppbevaring av radioaktivt avfall bør underlegges multinasjonal kontroll.

Som et ledd i dette arbeidet må vi få i gang nye forhandlinger om en avtale som kan forby omsetning av spaltbart materiale (FMCT). Utarbeidelsen av avtalen, som ville satt en stopper for produksjonen av spaltbart materiale som brukes til framstilling av atomvåpen, har stått på stedet hvil siden nedrustningskonferansen i Genève for snart åtte år siden. Vi må også styrke sikkerhetstiltakene i forbindelse med det spaltbare materialet som allerede finns i deler av det tidligere Sovjetunionen.

Et av de viktigste punktene i nedrustningsavtalen er selvsagt at de fem erklærte kjernevåpenstatene, Storbritannia, Kina, Frankrike, Russland og USA, har forpliktet seg til å ruste ned. Det er også prisverdig at Russland og USA nylig ble enige om strategiske kjernevåpenreduksjoner, men avtalen har sine mangler.

Vi bør få et «veikart for atomnedrustning», begynne med en omfattende reduksjon av de om lag 30 000 atomstridshodene som fremdeles eksisterer og få den omfattende prøvestansavtalen til å tre i kraft.

HVIS VERDENSSAMFUNNET

virkelig ønsker å stanse spredningen av atomvåpen, bør alle disse og flere andre tiltak behandles på tilsynskonferansen for ikkespredningsavtalen neste år.

Vi må også begynne å ta tak i hovedårsakene til den utryggheten som brer seg. Selv om bruken av masseødeleggelsesvåpen aldri kan forsvares, må vi regne med at etterspørselen vil fortsette så lenge vi ikke klarer å komme opp med alternativer som kan minske spenningen i konfliktområder som Midtøsten, Sør-Asia og Den koreanske halvøya.

Det må en holdningsendring til. Vi kan ikke lenger ta moralsk avstand fra land som er ute etter masseødeleggelsesvåpen og samtidig hevde at det er moralsk forsvarlig når andre bruker dem som en del av sitt forsvar, og faktisk videreutvikler våpnene og utarbeider planer for hvordan de skal brukes.

Det nytter heller ikke å se på sikkerhet som et lands indre anliggende, knyttet til bymurer, kontrollposter, etniske og religiøse grupperinger. Verdenssamfunnet består i dag av stater som er blitt gjensidig avhengige av hverandre. Vi har fått en konstant strøm av mennesker, ideer, handelsvarer og ressurser. I en slik verden må vi bekjempe terrorismen med en holdning til sikkerhet som går på tvers av landegrensene og som bygger på solidaritet og menneskeverd.

I en slik verden er det ingen plass for masseødeleggelsesvåpen.

© New York Times,

norsk enerett Dagbladet

Oversatt av Marit Jahreie