Atomvåpenvalget

TILSYNSKONFERANSEN 2005 for Ikkespredningsavtalen ble en fiasko, uten sluttdokument eller planer for å hindre spredning og bruk av atomvåpen. Etter fire uker med kaosforhandlinger er det dermed endelig bekreftet: Atomvåpnene er kommet for å bli, i kategoriene «gode» eller «onde», avhengig av hvem eieren er. Og Ikkespredningsavtalen, den forvitrer videre i takt med en økende atomtrussel.

Mer enn 30.000 atomvåpen i «gamle» atomvåpenstater, et sett ferske atommakter og aspirantstater som tilsynelatende står i kø for å skaffe seg atomvåpen, sier sitt. Ikke-statlige aktører kan bli både leverandører og sluttbrukere av atomvåpenteknologi, via hemmelige internasjonale nettverk. Ifølge direktøren for det Internasjonale atomenergibyrået (IAEA), Mohamed ElBaradei, har vi aldri vært nærmere en atomkrig.

Men allikevel greier verden altså ikke å slå ring om Ikkespredningsavtalen, det viktigste internasjonale hindret som står mellom stater, terrorister og atomvåpen. Synspunktene både på diagnoser og nødvendig terapi for atomproblemene har blitt for fundamentalt ulike. Dyrebar konferansetid ble skuslet bort på formalia og diskusjoner om arbeidsformer, snarere enn på substans: Hva må gjøres med smutthullene som gjør stater i stand til å skaffe seg sensitiv teknologi under dekke av sivil atomkraft? Hva med terrorgruppers mulige atomvåpenambisjoner, Irans atomsatsning eller Nord-Koreas avtalebrudd og ikke-sanksjonerte tilbaketrekking fra avtalen? Hva skal til for å få på plass en prøvestansavtale, eller en kontrollerbar avtale mot produksjon av spaltbart våpenmateriale for militære formål? Hva skal skje med taktiske atomvåpen, eller de om lag 3,7 millioner kilo med høyanriket uran og plutonium som finnes?

IKKESPREDNINGSAVTALEN har nå vært gjennom sin syvende tilsynskonferanse siden avtalen ble underskrevet i 1968. Problemene har aldri vært større, med nye og gamle atomtrusler og en siste supermakt som bare finner deler, og knapt nok det, av avtalen relevant. Det er har skjedd mye de siste fem år. Men det er alvorlig når USA nekter enhver henvisning til tidligere beslutninger, inklusive et handlingsprogram for ikkespredning og nedrustning fra forrige tilsynskonferanse i år 2000. I realiteten var premissene for årets konferanse dermed satt, uten mulighet for kontinuitet, oppfølging, helhetstenkning og balanse i ikkesprednings- og nedrustningsarbeidet. Ifølge amerikanske tjenestemenn handler det ikke lengre om atomnedrustning, men å hindre at andre skaffer seg atomvåpen. USA har satt på bremsene for multilateral, kontrollerbar rustningskontroll, og foretrekker ad hoc innsatskoalisjoner der dette trengs.

Ikkespredningsregimet knaker dermed alvorlig i sammenføyningene. Ikke overraskende vil noen si. Dette reflekterer kun at Ikkespredningsavtalen er foreldet og laget for en annen tid - den kalde krigen, og dens bipolare stabilitet. Den stopper ikke terrorister. Avtalen er svak, uten sanksjoner mot stater som selv åpenlyst bryter denne. Hvorfor skal lovlydige stater sitte stille å se på slike brudd og nye atomvåpenprogrammer? Dessuten, eventuelle kutt i amerikanske atomvåpen vil ha liten eller ingen innvirkning på Pyongyangs eller Teherans atomvåpenprioriteringer, lyder omkvedet. Men bildet er mer komplekst. Og fundamentalt, på flere måter.

VIKTIGST ER DET at avtalen representerer et unikt rammeverk for gjensidig sikkerhet, hvor atomvåpnenes antall og status og styrke i internasjonal politikk drastisk reduseres. For de fleste stater, inklusive Norge, er ikkespredning og nedrustning to sider av samme sak. I henhold til Ikkespredningsavtalen er da Russland, USA, Storbritannia, Frankrike og Kina utvetydig forpliktet til å fjerne alle sine atomvåpen. Deres status som atommakter er bare av midlertidig karakter, formelt sett.

Men dette krever aktiv og reell nedrustning. I dag er strategisk rustningskontroll død og erstattet av langt mer fleksible og utforpliktende avtaler enn på 80- og 90-tallet. USA og Russland har fortsatt tusenvis av operative atomvåpen, og arsenalene moderniseres jevnlig. Utvikling av såkalte «mini-nukes» bygger på troen på den gamle «terrorbalansen». Dette kan bety nye atomvåpen, med nye roller og nye mål i en ny tid. Samtidig er verken USA eller Russland villige til å ta opp forhandlinger om taktiske atomvåpen som fortsatt befinner seg i Vest-Europa og Russland. Prøvestansavtalen er forkastet av USA og landet sier nei til en verifiserbar produksjonsstans for spaltbart våpenmateriale. For USA fordrer nå et spekter av nye farer et spekter av responskapasiteter - også kjernefysiske.

Noen stater forbeholder seg med andre ord ikke bare retten til å ha atomvåpen og insisterer på at disse våpnene sikrer dem unike sikkerhetsfordeler. Samtidig som våpnene vektlegges i nasjonale sikkerhetsdoktriner, kreves det at andre stater skal avstå fra å skaffe seg atomvåpen. Situasjonen er ustabil og uholdbar. Canberra-kommisjonen om atomvåpen konkluderte i 1996 at «enhver stats besittelse av atomvåpen er en konstant oppmuntring for andre til å skaffe seg slike våpen». Konklusjonen er minst like relevant i dag, og ikkespredningsarbeidet blir vanskeligere.

MED KOLLAPS I forhandlingene sist fredag glapp muligheten til å skape nytt liv i arbeidet for å hindre spredning av atomvåpen til nye stater og grupper, og å bli kvitt de våpnene som finnes. Prøvestansavtalen kunne vært gitt et viktig dytt fremover. Man kunne blitt enige om å slutte å bruke spaltbart våpenmateriale i forskningsreaktorer (og i Russiske atomisbrytere), for å hindre at terrorister får tak i dette materialet. Det kunne blitt enighet om sikring og destruksjon av spaltbart materiale, og tiltak for å gjøre det vanskeligere å konvertere sivil atomkraft til militære våpenprogram. Internasjonalt eksportkontrollarbeid, som Norge skal lede fra sommeren av, ville dra fordel av klarere rammer og krav til internasjonal atomhandel. IAEA kunne fått en klar anbefaling om å gjøre sitt nye kontrollsystem obligatorisk for alle land som vil ta i bruk atomenergi. Nå blir alt dette arbeidet tyngere, sannsynligheten for gode resultater minsker, og entusiasmen for og viljen til å investere tid og energi i arbeidet for nedrustning og ikkespredning blir antakelig mindre.

Dette betyr ikke slutten for Ikkespredningsavtalen. Til det har den for sterk støtte, fra for mange stater. Men dens meningsinnhold, betydning og innflytelse eroderes raskt så lenge atomnedrustningen er blitt proforma, avtaleforpliktelser og handlingsmål ignoreres, og sanksjoner og aktivt politisk satsning uteblir.

DERMED BLE EN HEL del atomvåpenvalg faktisk tatt i løpet av mai måned, under den syvende tilsynskonferansen for Ikkespredningsavtalen. Også slike passive, inaktive «valg» vil definere vår kollektive sikkerhet framover. Dypest sett handlet de siste fire ukers utvikling i New York om atomvåpnenes plass i det 21. århundret. Må det et «kjernefysisk 11. september» til før vi forstår alvoret?