Attacs siste krampetrekning

NESTLEDER I ATTAC, Marte Nilsen har satt seg ned sammen med en uavhengig og objektiv journalist i Klassekampen, Magnus Marsdal, og skrevet kronikken «Er Attac egoistiske?» i Dagbladet 6. juli. Spørsmålet bunner i en frykt for at Attac Norge skal oppfattes som en egoistisk organisasjon fordi de ikke bare fokuserer på u-land, men også på den offentlige velferden i «et av verdens rikeste land». I sitt forsvarsskrift langer Nilsen og Marsdal ut mot Unge Høyre - som en slags eksistensberettigelse - og fremmer en rekke myter om hva vi står for og hvorfor. Det som kunne vært et viktig spørsmål å stille blir i stedet en siste krampetrekning fra en organisasjon som både mangler medlemmer og innhold bak sin svulstige retorikk. Derfor tillater vi oss å hjelpe Attac på vei. Attac hevder å være en organisasjon som forfekter solidaritet, men nekter å ta tak i solidaritetens grunntanke - både lokalt og globalt - nemlig det å gi avkall på noe til fordel for noen andre. I Norge handler det om at de som har mye fra før skal gi avkall på noe, slik at vi kan yte mer offentlig velferd til de som virkelig trenger hjelp. I global forstand handler det om at rike land må gi avkall på proteksjonisme, tollmurer og andre handelsbarrierer slik at fattige land slipper til med sine varer og tjenester på vestlige markeder. Og det handler om at rike land skal ta regningen for den humanitære hjelpen som ytes i fattige og katastroferammede land og områder. Essensen er altså å oppgi et gode - helt uselvisk - for å hjelpe de som virkelig trenger det. I Attac Norge har fokus skiftet. Organisasjonen er blitt mer partipolitisk, mer reaksjonær og mindre solidarisk enn noen gang.

ATTAC ER ALTSÅ IKKE egoistisk fordi de fokuserer på norsk velferd. De er egoistiske fordi de ikke målbærer løsninger som innebærer å redusere egne goder til fordel for de som har mindre enn dem selv. Men så skriver jo også Nilsen og Marsdal at «vårt prosjekt er ikke veldedighet overfor dem som virkelig trenger hjelp». Så var det avklart. Nilsen og Marsdals store prosjekt i Norge er å kjempe mot privatisering av offentlige tjenester, der særlig eldreomsorgen trekkes frem. Det er selvfølgelig trist for Nilsen og Marsdal at skyggeboksing er det de velger å fokusere på, når 90.000 mennesker lever under fattigdomsgrensen i Norge. Eldreomsorgen er ikke privatisert i Norge - og det er heller ikke forslått. Noen sykehjem er derimot konkurranseutsatt. Det innebærer at det offentlig har ansvaret for tjenesten og betaler regningen. Det har ingenting med privatisering å gjøre. Det andre eksempelet som trekkes frem er utdanning. Heller ikke det blir det noen stor kamp for Attac. Friskoleloven - som gir rett til å starte private skoler i Norge, sikrer samtidig at det offentlige betaler regningen, og ikke eleven. Med utsikter til svært magre fortjenester vil de fleste skoler av dette slaget være ideelle organisasjoner, slik som Mosse Jørgensens skole som åpner til høsten. Det offentlige spiller en hovedrolle i det norske utdanningssystemet. Friskolene er statister.

MARSDAL OG NILSEN skriver at «kamp mot privatisering av offentlige tjenester i Norge er ikke sneversynt». Privatisering av offentlige tjenester er ikke en kamp overhodet, det er en ikke-sak i Norge. Det forekommer praktisk talt ikke. Det er synd at Attac Norge velger å bruke kreftene på skyggeboksing når det norske velferdssamfunnet står overfor store utfordringer, og det internasjonale samfunnet enda større utfordringer. Etter vårt skjønn har Attac Norge ingen funksjon med dagens fokus. Nilsen og Marsdal bidrar dessverre ikke til noen konstruktiv debatt verken om den norske velferden eller den globale velferden. De hevder å forsvare velferdsstaten, men ender opp med å støtte fagbevegelsen. Et forsvar av dagens velferdsstat er ikke bare reaksjonært, men også en linje som vil føre til at velferdsstaten vil gå i oppløsning. Et forsvar for det bestående er det samme som å aktivt jobbe mot en godt utbygget velferdsstat for fremtiden. Unge Høyre er varme tilhengere av et velferdssamfunn også i fremtiden. Hvis vi skal få til det må vi vise solidaritet med fremtidens generasjoner, og dermed akseptere at de som greier seg selv må klare seg med færre ytelser fra det offentlige, slik at vi kan hjelpe de som virkelig trenger hjelp. Noe annet ville være egoistisk.

ET ANNET KJERNEPUNKT på Attacs agenda er kampen for global velferd og demokrati. Slik det står er det selvfølgelig uproblematisk å være for disse to tingene. Men igjen er det løsningene det skorter på. UNCTAD (UN Conference on Trade and Development) har anslått at u-land årlig går glipp av opp til 7000 milliarder kroner per år som en følge av proteksjonisme og handelsbarrierer i Vesten. Norge må gå foran med et godt eksempel og fjerne alle handels- og tollbarrierer for varer importert fra u-land. Deretter må vi trappe ned subsidiene til vår egen landbruksnæring. Vi må bidra til å sette u-landene i stand til å leve av egen kraft - oppnå en bærekraftig utvikling som kommer innbyggerne til gode. Her bør Attac Norge lytte til UNCTAD (eller Unge Høyre), som tross alt representerer u-landene i FN-systemet. Nilsen og Marsdal gjentar myten om at globaliseringsprosessen resulterer i en maktoverføring fra nasjonalstater til storkonsern. Denne myten blir ikke mer sann av at den gjentas for ofte. «WTO tøffer videre», står det på Attacs hjemmesider. Prosessene i WTO, som har stoppet helt opp, viser at demokratiet i de internasjonale organisasjonene fungerer. Det handler om å bli enige. Det viser at det fremdeles er nasjonalstatene som sitter med nøkkelen til utviklingen. Det er derimot riktig at den strukturelle makten (økonomisk/militært) enkelte nasjoner holder er så stor at de har mer å si i en del internasjonale prosesser. Men det er fremdeles nasjonalstater, og ikke storkonsern, som sitter med makten. Multinasjonale selskaper må fremdeles ha sitt hovedkvarter i et land, der de er underlagt de lover og regler som gjelder for det landet - på samme måte som datterselskapene i andre land er underlagt lover og regler. Og det er fremdeles bare nasjonalstater som kan inngå forpliktende avtaler på vegne av en territorialt bundet befolkning.

I DEN GRAD makt er flyttet er den avgitt frivillig gjennom internasjonale regelverk og traktater. Det er riktignok viktig, som den anerkjente professor Susan Strange forfektet, at strukturelle maktsystemer påvirker adferd. Eksempelvis er det fordelaktig på mange måter for Norge å være med i EU, fordi EU besitter strukturell makt i internasjonal sammenheng. Men et politisk flertall i Norge kan likevel hindre norsk medlemskap. For noen år siden var Attac et spennende prosjekt i Norge, en organisasjon som skulle organisere globaliseringsmotstandere på tvers av partipolitiske grenser. Ja, faktisk anså vi Attac for å være en så stor trussel mot globaliseringen at vi dannet Mot-Attac. I dag kan vi konstatere at begge organisasjonene har utspilt sin rolle. Attac fordi de har blitt et sosialistisk tenkeloft uten medlemmer, og Mot-Attac fordi trusselen vi ville kjempe mot i praksis ligger på dødsleiet.