HOS LEGEN: Faren for antibiotikaresistens betyr ikke at du må si nei til antibiotika hos legen, skriver Anders Skyrud Danielsen. Illustrasjonsfoto: NTB scanpix
HOS LEGEN: Faren for antibiotikaresistens betyr ikke at du må si nei til antibiotika hos legen, skriver Anders Skyrud Danielsen. Illustrasjonsfoto: NTB scanpixVis mer

Antibiotikaresistens:

Åtte myter om antibiotika-resistens

Det blir stadig mer interesse for kampen mot antibiotikaresistens. Det er en god ting, men kampen må baseres på kunnskap. Du har kanskje hørt disse mytene før?

Meninger

Denne uka kunne vi lese at britiske leger ber pasientene slutte å be om antibiotika. Det er et dramatisk skritt å gå til, og viser med all tydelighet hvor bekymrede fagpersoner er. Vi bør med andre ord også være bekymret. Noe må gjøres.

Faren er at vi gjør noe forhastet, som folk ofte gjør når de er bekymret. Vi vet at noe må gjøres, dette er noe, og derfor må dette gjøres. Det kan fort føre til farlige situasjoner hvor folk takker nei til antibiotika mot farlige infeksjoner. Pasientene bør først og fremst trenes opp i å lytte til legene, som igjen er trent opp i å lytte til forskningen.

Problemet med antibiotikaresistens er at det, slik som klimaendringene, er et vitenskapelig teknisk felt som er fullt av misforståelser og myter. Før vi kan gjøre det viktige «noe», så må vi vite hva vi står overfor. Dette er derfor et forsøk på myteknusing om antibiotikaresistens.

Myte 1: Det er pasienten som blir resistent mot antibiotika

Verdens helseorganisasjon gjorde en undersøkelse av folks oppfatning om antibiotikaresistens. Den vanligste misforståelsen var at folk trodde det var pasienten som ble resistent mot antibiotika. Det er det ikke, det er bakterien som blir resistent.

Bakterien kan spre seg mellom mennesker og dyr, og fra dem kan vi få infeksjoner det er vanskelig å behandle. Derfor er god hygiene og gode rutiner for håndtering av smitte vårt viktigste våpen mot antibiotikaresistens.

Myte 2: Antibiotikaresistens er et like stort problem i alle land

Antibiotikaresistens er et globalt problem, men ikke alltid på den måten folk tror. En mye omtalt rapport fra O’Neill-kommisjonen i Storbritannia sa at 10 millioner mennesker kommer til å dø årlig av resistente infeksjoner innen 2050, det er mer enn av kreft! Av det har mange sluttet at flere kommer til å dø av resistente infeksjoner enn kreft her i Norge, men det stemmer nok ikke.

Lik som nesten alle andre helseplager rammer det for det meste land med lavere inntekter enn Norge, og det er den internasjonale bistanden som er nøkkelen til kontroll også i denne saken. Trusselen mot norske pasienter kommer først og fremst fra import av resistente bakterier, som f.eks. fra turister som har vært på legevakta i Spania.

Myte 3: På grunn av antibiotikaresistens må jeg si nei til antibiotika hos legen

Lytt alltid til legen, hun har bedre oversikt enn deg på hvilke råd som gjelder. Grunnen til at vi har streng kontroll av antibiotika er nettopp fordi vi skal kunne bruke dem når vi er syke.

Et problem i helsevesenet er at mange tror at de kan være sine egne leger ved hjelp av Google. Du kan bidra ved å ikke mase eller kreve ting fra legen, men en antibiotikakur må til syvende og sist være legens avgjørelse.

Myte 4: Antibiotikaresistens er et nytt fenomen

Antibiotikaresistens har vært et problem med varierende styrke så lenge antibiotika har eksistert. Antibiotika er ikke en oppfinnelse, men en oppdagelse. Bakteriene sjøl fant opp antibiotika for over 2 milliarder år siden. Antibiotika er nemlig del av en kjemisk krigføring i naturen, der sopper og bakterier slåss med hverandre om plass og ressurser.

Alexander Fleming som oppdaget penicillin sa allerede i 1945 at den som tankeløst leker med penicillin-kurer er moralsk ansvarlig for dødsfallene til dem som får resistente infeksjoner. Forskjellen mellom 1945 og i dag er at oppdagelsen av nye antibiotika har stoppet opp samtidig som andelen resistente bakterier øker dramatisk. Mennesket har sluttet å tilpasse seg og lar motstanderen vinne i «krigen».

Myte 5: Færre fattige land må få tilgang til antibiotika for å spare på dem

En myte med potensielt grusomme konsekvenser er myten om at vi må stanse tilgang til antibiotika i fattige land. Tvert imot er god tilgang på antibiotika et viktig ledd i resistensforebyggingen. I mange fattige områder bruker folk feil typer antibiotika på feil måte.

Dersom disse menneskene hadde tilgang på bedre helsetjenester slik at de hadde brukt riktig type antibiotika av høy kvalitet på riktig måte, ville vi også hatt mindre problemer med resistens.

Myte 6: En resistent infeksjon kan ikke behandles

Vi kjenner i dag til i overkant av 20 «klasser» av antibiotika. Mange bakterier kan bekjempes med medikamenter fra ulike klasser. En infeksjon kan som regel alltid behandles, men det kan være nødvendig å undersøke bakterien i et laboratorium først.

Denne typen tjenester er det dårlig tilgang på i fattigere land, som er noe av grunnen til at fattige rammes hardest.

Myte 7: Fastlegene har skylda

Det er mange som har skylda for at problemet med antibiotikaresistens har blitt så stort som det har blitt. Som nevnt er dårlig tilgang i fattige land et problem, i tillegg til at systemet vårt for utvikling av nye antibiotika ikke fungerer lengre. Det er rett og slett lite penger å tjene for legemiddelindustrien i å investere i en medisin for at vi skal bruke minst mulig av den.

Til sist bruker vi rett og slett for mye antibiotika. Landbruket er en enorm kilde til antibiotikaresistens globalt, men Norge er også her blant de beste i klassen. «Skylda» må fordeles blant mange aktører.

Myte 8: Det er ingenting jeg kan gjøre med antibiotikaresistens

Typisk for vår tids politiske utfordringer virker denne utfordringen stor og uoverkommelig. Men man kan opplyse seg selv, stemme på politikere som er opptatte av saken, engasjere seg i saken og delta i debatten.

Og først og fremst kan man slutte å mase på legen etter antibiotika hver gang man har fått en influensa. Den sykdommen kommer nemlig av et virus og ikke en bakterie, og virus bryr seg lite om antibiotika.