Atter en Prince

Det eneste som er å forvente av Prince, er at han gjør noe som ikke er forventet.

DET HAR PÅ ALLE måter vært krevende å være Prince-fan det siste tiåret.

Albumene har til tider vært langt under pari, og på de vanvittige megautgivelsene fra TAFKAP - The Artist Formerly Known As Prince, som han valgte å kalle seg gjennom denne hemmelige perioden - var helst godbitene gjemt bort som spor ti på plate tre.

Slik sett var det for så vidt ikke så vanskelig å holde fast ved at Prince er noe helt spesielt: Det er ikke så mange tidligere megastjerner som gir ut triple og kvadruple plater på måter som gjør at selv fansen knapt vet at de finnes. Men det var definitivt vanskelig å holde fast ved at alt var like bra.

TITTELEN PÅ PRINCES siste album «Musicology» (musikkvitenskap) kunne kanskje peke i retning av nok en runde med pretensiøse og til dels ufokuserte halvveislåter fra den eksentriske og genierklærte artisten.

Men så er det altså ikke slik, for Princes musikkvitenskap er på mange måter en tilbakevending til tida før det vanskelige nittitallet, nærmere bestemt til en oppdatert versjon av den resepten som gjorde at så mange trykket ham hardt til sitt bryst og valgte å holde ham fast der gjennom gode og onde dager.

DE ONDE DAGENE begynte for mange en gang på begynnelsen av nittitallet. Etter albumet «Diamonds and Pearls», som kommersielt sett var det mest vellykkete albumet Prince gjorde etter det internasjonale gjennombruddet med «Purple Rain» i 1984, kom det nemlig signaler om at Prince tross suksessen var lei.

Han prøvde å kvitte seg med sin artistidentitet og skiftet navn til et symbol.

Kanskje skyldtes denne vendingen problemene med moderplateselskapet Warner Brothers, som verken ville gi ham den friheten han krevde eller løse ham fra kontrakten, og som førte til at han på sitt dramatiske vis malte ordet «slave» i panna. Kanskje skyldtes det rett og slett en kunstnerisk tørke.

SELV GIKK HAN UT i forbindelse med den plata som bærer symbolet som tittel (fra 1992) og bebudet en formatendring. Han uttalte at han var lei av poplåter og ville begynne å jobbe på en annen måte.

«Det er ikke et slikt publikum man egentlig vil ha. De dukker bare opp for å sjekke deg ut når du har en ny hit. De vil ikke komme og se deg når du forandrer retning og prøver noe nytt. Det er et slikt publikum jeg ville ha,» sa Prince i et intervju med Robert Hilburn i Los Angeles Times i 1989, noen år før tilbaketrekningen.

Slike uttalelser fikk mange til å tro at Prince hadde tatt et valg, og da han var i Oslo for halvannet år siden og gjorde sin intimkonsert for 1400 mennesker i Oslo Konserthus, ble dette inntrykket bekreftet. Prince spilte så å si ingen hits. Han spilte for det meste 15 minutter lange versjoner av låter fra den siste plata som nesten ingen hadde hørt, med lange soloer fra flinke jazzmusikere. Det var lite tongue-in-cheek og teatrale påfunn. Bare noen lette draperier rundt scenen for å gi oss alle en følelse av å være innhyllet i fløyel (samt kanskje for å bøte litt på den begredelige akustikken i Konserthuset).

På denne turneen kom det også nærmest programmatiske uttalelser fra scenen:

«Hvis du har kommet hit for å få {lsquo}Purple Rain', har du kommet til feil bygning. Jeg er ikke interessert i hva dere vet, men hva dere kan lære.»

HVA VAR DET SÅ som gjorde at Prince gjennom hele åttitallet maktet å sette dagsordenen på feltet funky popmusikk ? En ting var at han hadde en fantastisk evne til å fornye seg. Som en svart David Bowie skiftet han musikalsk ham for hver utgivelse - alltid i forkant av det neste som skulle komme og alltid med en state of the art -produksjon som satte standard for resten av feltet. Og selv om han hele tida framsto på nye måter, var det alltid et umiskjennelig Prince-preg på det hele.

Av samme grunn passerte også hans skamløst eklektiske tilnærming til musikalske stilretninger.

På ei og samme plate kunne han gjerne servere harde, hiphopinspirerte lappetepper, stort anlagte ballader med strykere og skjelvende vibratorøst, minimalistisk produserte funky danselåter og progressive symforockinspirerte popopus.

Når disse svært forskjelligartede musikalske uttrykkene kom ut igjen av Princes hode, hadde de imidlertid alltid fått en ny retning. Ofte var innholdet lett fordreid i retning av et eller annet kinky. Musikalsk tilførte han nesten uten unntak et anstrøk av funk. Resultatet var en lang rekke hits som «Let's Go Crazy», «Kiss», «Sign 'O' the Times» og «Cream».

MED ÅRETS UTGIVELSE har Prince nok en gang «kopiert» tidas trender og kastet dem ut igjen på den andre sida i lett forvridd versjon. Skjønt man kan jo spørre seg hvem som egentlig har kopiert hvem. Selv om bølgen av nysoul og moderne r&b åpenbart har dekket bordet for «Musicology», er det ingen tvil om at det motsatte også gjelder. For hvis det er én artist som ligger i lufta når de historiske linjene for denne bølgen av ny svart dansbar musikk skal trekkes, så er det nettopp åttitallets Prince, hans måte å produsere på, hans vokal og korarrangementer, og hans tilnærming til groove.

PÅ «MUSICOLOGY» er resultatet - enten det nå er å betrakte som en revitalisering av gamle kunster eller en parafrase over samtidas ledende r&b-stjerner - i perioder å høre som en oppjustering av hans eget åttitallssound, et slags «Kiss»-sound à la 2004.

Og når de mest catchy låtene i tillegg ligger først på plata, og det veksles mellom funky danselåter, Zappa-aktige symfoniske kaosballader og smektende svisker (vel å merke av varierende kvalitet), begynner faktisk resepten å minne om den som gjorde ham til regjerende popmonark på åttitallet.

Nok en gang har han greid å finne opp seg selv på nytt, og denne gangen kanskje for litt flere enn kjernefansen.

PRINCES MUSIKKVITENSKAP viser seg med andre ord å være av en litt annen karakter enn det man kunne forvente. Skjønt hva kunne man forvente?

Det eneste sikre man kan si om Prince, er trolig at man aldri skal føle seg sikker: Det eneste som er å forvente er at han gjør noe som ikke er forventet.

Nå hadde vi kanskje forventet at han skulle synke inn i alderdommen med god avstand til popsirkuset, i en slags tilbaketrukket, kledelig kunstnerisk avklarethet.

Slik var det altså ikke.

FUNKER IGJEN: Prince på scenen i mars i år.